Teknologi er ikke verdinøytral, den er skapt av mennesker for brukerens formål. Men hvem skal ivareta interessen til de overvåkede?
De liberale friheter er under stadig større press. Ytringsfriheten blir presset fra terrorlover ovenfra og fra rettsliggjøringen nedenfra. Retten til privatliv er utsatt for den samme skrutvingen. Kameraovervåkning av skoler, fritidsparker og ungdomsklubber foreslås som et tiltak for å motvirke uro i ungdomsmiljøet, kan vi lese i avisa Innherred.
Det er et dårlig tiltak av flere grunner. Men ikke før har Verdal trukket sitt øye tilbake, før Levanger ha det i Stadionparken. Forslagsstilleren kan ikke ha reflektert over at det er et uttrykk for en grov mistillit til ungdommen. Det er samtidig et betydelig inngrep i den enkeltes rett på frihet, personvern og privatliv. Etter menneskerettighetene kan slike inngrep bare skje med hjemmel i lov. I praksis vil det si at det kreves konkret mistanke mot noen for en konkret forbrytelse, og at en dommer har avgjort at mistanken holder vann.
Overvåkningskameraet er det panoptikonske speilet, slik den engelske filosofen Jeremy Bentham utla det. Benthams panoptikon er i utgangspunktet en type fengsler eller asyler bygd etter en designidé, der blikket blir den konstituerende faktor som regulerer alt sosialt samkvem. Det panoptikonske øyet, som kameraet er, ser alle, men ingen ser seeren. Forutsetningene for det store skiftet i nye maktformer kommer imidlertid med oppkomsten av nye kunnskapsformer, knyttet til situasjoner, relasjoner og institusjoner der kunnskap utvinnes ved makt, og der makt utøves ved kunnskap. I hele samfunnets bredde, fra demografiens statistikker, via skolen og pedagogikken, til den moderne skriftestolen i psykologens sofa, utvinnes det kunnskap om enkeltindividet. Fordi normaliteten egentlig er tom, kan den bare beskrives gjennom avviket. Det er dette avviket man modellerer normalitetens algoritmer i i ansiktsgjenkjennings-programmer for overvåkningskameraer på flyplasser og T-baner, og som gjør at den private sfære forvitrer og bare blir et tomt ord på tungen
Panoptikonet er altså retten til liv. Det legger seg derfor en hinne mellom språket og virkeligheten hos den overvåkede. Alle må se seg over skulderen etter sin angiver, som lik i Øst-Tyskland og i Stalins Sovjet like gjerne kunne være din bror, din fortrolige venn og din nabo. To poler bestemmer tiltrekningen til det totalitære ifølge forfatteren Arthur Koestler: Renhetslengselen og flukten fra det forurensede, uroen, det kaotiske. Dertil kommer misunnelsen, mot de som har mer av noe. Ungdommen har mer enn noen. De har mer livskraft, de har mer erotikk og de har mer romantikk. Derfor har de irritert eldre generasjoner gjennom årtusener, slik det kommer til uttrykk i Sokrates skrifter.
Som filmskaperen Margreth Olin skriver så presist i presentasjonen av filmen, om Ungdommens råskap: «Det fortelles så mange løgner om det å være menneske. Flest løgner fortelles om ungdommen. Med en gang vi er voksne kommer savnet, vi lengter tilbake. Og språket har vi mistet, for ungdommen har sitt eget språk. Vi tør ikke gå for å se etter dem, spørre hvem de er, hvor de er på vei. Våren tilhører ikke lenger oss. Derfor lyver vi om hvem de er».
Et siste spørsmål: Hvem skal overvåke overvåkeren?