Det har ikke manglet på politiske debatt i fedrelandet de siste to ukene. Det har vel vært vel mye av det gode, vil noen si. De forsøker å puste lettet ut etter at alt styret rundt Sylvi Listhaug, Facebook og den politiske skikk og bruk. Men nå viser det seg at det ligger mye sprengstoff igjen i saken som media glemte, den som druknet i alt styret rundt Frp-statsråden. Jeg snakker da om Acer, spørsmålet om norsk tilknytning til energiunionen med EU. En slik tilknytning ble vedtatt av Stortinget torsdag kveld, mot stemmene til SV, Sp, KrF og Rødt.

I riksmedia har det vært usedvanlig liten debatt om dette spørsmålet. Tirsdag kveld handlet så godt som hele Dagsrevyen om Listhaug-saken. Men det i seg selv er ingen indikasjon på at Acer har vært en «ikke-sak». Debatten har vært varm og nå hagler kritikken, først og fremst mot Arbeiderpartiet, som i dette spørsmålet så bort fra neivedtak i flertallet av fylkesårsmøter og tilsvarende klare råd fra fagbevegelsen. At Ap stemte for noe LO er imot er forholdsvis sjelden kost.

Hva handler det om? Jeg har prøvd å følge debatten om Acer fra sidelinja. Jeg synes det har vært en vanskelig sak å prøve og ta stilling til. Den har vært preget av skråsikkerhet begge veger. Den ene dagen kunne du si deg enig med neisida som pekte på følgene for den konkurranseutsatte industrien, for kraftprisene og for våre muligheter til selv å styre dette, om vi sluttet oss til energiunionen. De som var for, har like tydelig avvist denne argumentasjonen nærmest med skuldertrekk. Kraftprisene vil ikke gå i været, snarere tvert imot. Motstandernes argumenter beskrives som skremsler. Vi sitter fortsatt med hånda på rattet. Et nei vil være et tapsprosjekt for energinasjonen Norge.

Ikke ferdig. Men Acer-debatten er ikke over selv om Stortinget har fattet sitt vedtak. Fra Ap-grasrota ropes det nå klare varsko fra flere steder i landet. Acer-saken spås et lengre liv, som gnagsår for Ap-ledelsen, men først og fremst fordi den sees på som et knefall fra Oslo-makta mot Brussel, og som en trussel mot norske distriktsnæringer. Selv den som ikke helt forstår hva energiungionen handler om og betyr, skjønner sprengkraften når flere titusen engasjerte folk landet over føler seg sviktet, for mange av dem av sine egne. Her er ikke siste ordet sagt.

(Lederkommentar i Innherred 24. mars 2018)