Mange fikk nok et hakeslepp i helga da dykkere fra Levanger undervannsklubb gjennomførte en befaring under vann i Levangersundet. Utstyrt både med foto- og videokamera sørget de for å dokumentere tilstanden. Filmen de fikk redigert og sendt ut ble «godt stoff» for lokale media, men også riksmediene ble interessert. Det var ikke uten grunn. Sundet framstår som en idyll når vi ser det fra landjorda. Når du kommer under vann ligner det mer en gammeldags søppelfylling, en sånn en som vi sluttet med på landjorda for flere tiår siden.

En (u)kultur. Selv de som fikk hakeslepp er vel innerst inne ikke veldig overrasket over at det er slik. For en del år siden var det en utbredt holdning at det var bare å kjøre eller kaste ting på sjøen. Det som var borte for det menneskelige øye framsto ikke som noe problem. Selv om holdningene har endret seg gjennom år, at det i dag framstår mer som en skam å kaste søpla på sjøen i stedet for å bringe den til Mule, forhindrer det ikke at det fortsatt finnes dem som bruker sjøen som sin søppelkasse. Så lenge det skjer i skjul er det visst greit. Det samme gjelder i det store bildet. Verdenshavene som etter hvert er mer dominert av store, små og bitte små plastbiter enn levende fisk. Denne forurensningen kan vise seg å bli en av menneskehetens største forbrytelser mot moder jord.

Flere har våknet. Tilbake til Levangersundet og helgas dokumentasjonsraid. Dette har utløst et engasjement fra ulikt hold. Flere lokalpolitikere gikk spontant ut da de oppdaget hvor galt det sto til. Det er startet kronerulling slik at undervannsklubben og resten av dykkermiljøet på Innherred kan foreta en skikkelig opprydding i sundet senere i år. Også Innherred renovasjon sier de vil bistå.

Det er all grunn til å gi honnør til dykkerne som med helgas aksjon har åpnet manges øyne for denne forsøplingen. All ære til dem for at de tar en dugnad i Levangersundet. Det må ikke stoppe der. Det er allerede kommet inn ønsker, blant annet fra Verdal, der det sies å være minst like ille. Vi ser at det trengs en frivillig innsats. Det er heldigvis flere eksempler på dem som er villig til å ta et tak. Også lokale myndigheter må bli med på oppryddingen av sjøbunnen – og i vår dårlige samvittighet.

(Lederkommentar i Innherred 27. mars 2018)