Det kristne evighetshåpet skiller seg fra de fleste andre ved at det er basert på en historisk hendelse. En søndag på vårparten i år 33 begynte det å komme ut et rykte – Jesus fra Nasaret som ble henrettet to dager før, hadde vist seg levende for sine tilhengere, og graven hans var tom. Selv likklærne lå igjen. Dette ble starten for den kristne kirken, ja Paulus skrev til menigheten i Korint at hvis dette ikke stemte, så var det kristne budskapet innholdsløst. Jesu oppstandelse er altså den hendingen som kristendommen står eller faller ved.

De fleste religioner og livssyn har tanker og ønsker og drømmer om livet etter døden. Og tilhengerne av disse kan holde fast på trua si uten at den kan etterprøves. Ønsker og drømmer kan verken bevises eller motbevises. Derfor kan en holde fast på sine forestillinger helt uavhengig av hvordan virkeligheten ellers er. Men for kristendommen er dette annerledes. Det kristne håpet er basert på ei historisk hending og mye mer håndfast enn andre håp, og samtidig er fallhøyden mye større – tenk hvis det ikke stemmer.

Jeg vil derfor drøfte troverdigheten av oppstandelsen ved å se nærmere på hva som fortelles og hvordan disse fortellingene er kommet fram til oss.

Er Jesus troverdig? Det første trinnet er Jesus selv og hans troverdighet. Var han en bløffmaker eller var han sinnssyk?

I samtiden ble han beskyldt for å stå i ledtog med Satan. Noen mente han var i besittelse av sataniske krefter når han gjorde sine under. I tillegg ble han anklaget for å spotte Gud når han omtalte seg selv som Guds Sønn.

Men ser vi på det som fortelles om han, så møter vi et menneske som mange andre. Han kunne ble sint og trist, sulten og trøtt. Vi møter en person som ikke er opptatt av å sikre seg og sitt, men hele tiden er opptatt av andres ve og vel. Vi møter en godhet som er spesiell, og hans siste uke er en lidelseshistorie, der han frivillig utsettes for spott og tortur og til slutt henrettes som om han var en forbryter.

Å beskylde han for å være bløffmaker eller sinnssyk synes jeg treffer usedvanlig dårlig. Han framstår som en troverdig person.

Er disiplene troverdige? Men neste ledd i kjeden fram til oss er mer tvilsomt. Jesus skrev ingenting selv. Alt vi vet om han, har vi fra disiplene. Kan vi stole på dem?

Den første utfordringen er om de husker rett. Det gikk tross alt noen tiår fra det skjedde til ting ble skrevet ned. Men den tids lærere hadde en forkjærlighet for utenatlæring. Mange av elevene, og også av disiplene, var analfabeter. De kunne ikke skrive, så derfor gikk undervisningen ut på å lære setninger og fortellinger utenat. Når vi leser de fire evangeliene nøyaktig, finner vi en rekke Jesussitat som er omtrent ordrett like i de forskjellige evangeliene. Det virker som disiplene har gjort leksa si. Et tilleggspoeng er at Jesus ga seg ut for å komme med budskap direkte fra Gud. Da ble det ekstra viktig å være nøyaktig både i innlæring og videreformidling.

To momenter styrker disiplenes troverdighet. For det første er det tatt med svært mye om deres uforstand, tabber og svikt. Selv om disiplene ble de ledende i kirken etter Jesus, så har de ikke brukt sin posisjon til å få tegnet et glansbilde av seg selv. I tillegg bestod de martyrprøven. Nesten alle disiplene ble henrettet på grunn av sin tro. De ble arrestert og truet på livet, men holdt fast på budskapet om Jesu oppstandelse, selv om det førte til at de ble henrettet. Jeg vet at om jeg hadde diktet opp en historie, ville jeg vært rask til å innrømme min løgn dersom jeg ble truet på livet.

Jeg finner derfor også disiplene troverdige.

Men hva med nedskrivningen? Etter hvert som øyenvitnene, disiplene, begynte å dø, ble det viktig å ta vare på det de hadde fortalt, og evangeliene ble nedskrevet. Markus var først ute. Han var opptatt av å fortelle mest mulig. Mange av fortellingene er kortfattet og hele evangeliet er handlingsrettet. Så gjorde Jesus det, så dro han dit, så møtte han….Markus skrev 30 – 40 år etter Jesu død.

Noen år seinere skrev Lukas og Matteus. Lukas var historiker. Han sjekket kildene. Hva var det som egentlig hadde skjedd og i hvilken rekkefølge? Matteus har mye av det samme stoffet som Lukas. Begge var de opptatt av det Jesus hadde sagt. Men Matteus var mer systematiker, en som skulle presentere Jesus, først som taler – derfor ble det et langt avsnitt, det vi kaller bergprekenen. Etter det kom et langt avsnitt med under osv.

Enda noen tiår seinere, kanskje så seint som rundt år 100 kom Johannesevangeliet. Det er preget av at de tre første allerede er kjent, så Johannes velger ut noen færre hendinger og tema og går i dybden.

Ser vi evangeliene i sammenheng, finner vi detaljer som er ulike. Det henger nok sammen med at dette først var muntlige fortellinger. Og muntlige fortellinger vil ofte ha et fast hovedpoeng, mens detaljene kan endre seg fra gang til gang. Angående påskedag er evangeliene samstemte om at graven var tom og Jesus viste seg for folk etterpå, men de forteller litt ulikt om hvem som gikk ut til graven, hvor engelen var osv. For meg styrker det troverdigheten. Skulle dette vært et bedrag, var det sannsynlig at de var blitt enige om hva de skulle fortelle, slik at det bare var blitt en offisiell historie. De mange ulike detaljene gjør det mer sannsynlig at dette er ekte og opprinnelige fortellinger fra ulike vitner, som har fått med seg og husker ulike detaljer.

For meg virker også nedskrivningen troverdig.

Hva med originalmanuset? Det fins ikke noe originalmanus til Det nye testamente. Det ble heller ikke skrevet som en samlet bok, men som enkeltbøker som seinere ble samlet. Men vi har ganske mange håndskrifter som er funnet på ulike steder der de første kristne menighetene oppstod. Det fins noen få tilbake til 100-tallet og svært mange de neste hundreårene. Og det er påfallende hvor like de er, også de som er funnet langt fra hverandre. Mangfoldiggjøringen foregikk ved avskrift, og når en skulle skrive av 1500 sider, kunne det bli skrivefeil av typen «gikk» i stedet for «går». Men når vi sammenligner er det svært få av disse «feilene» som påvirker innholdet. Det er stor sannsynlighet for at de evangeliene vi leser er slik de ble skrevet ned.

Hvordan ble enkeltbøkene til Det nye testamente?

Det siste leddet i kjeden fram til oss er samlingen til en bok – Det nye testamente. De enkelte skriftene ble opprinnelig skrevet til bestemte menigheter eller grupper som veiledning for disse. Etter hvert ble avskrifter spredt til andre menigheter, og allerede på 100-tallet finner vi boksamlinger som ligner på det som til slutt ble Det nye testamente. 4 evangelier og 13 Paulusbrev ble tidlig en grunnstamme. Men helt fram til rundt år 400 var det en prosess som endte opp med de 27 bøkene som nå er med. Etter 400 har det ikke vært noen seriøs debatt om omfanget.

Utvalget av bøker ble gjort ut fra tre kriterier:

det måtte være en apostel som kilde, altså et øyenvitne

det måtte ha et innhold som var i tråd med det de hadde hørt fra apostlene

bøkene måtte være allment brukt rundt omkring i menighetene.

Det foregikk altså en kollektiv kvalitetssikring av hvilke skrifter en skulle bygge kristendommen på.

Men det fins jo evangelier som ikke ble med….

Ja det fins mange av dem, og det kommer innimellom konspirasjonsteorier om at kirkens mektige menn har underslått eller gjemt skrifter som ikke passet dem. Mange av disse evangeliene er imidlertid kommet på norsk i boka «Apokryfe evangelier» i 2001, så de som vil lese, kan se etter selv. Jeg har bl.a. lest «Jesu barndomsevangelium» der det fortelles om at Jesus lekte med en nabogutt. Jesus hadde laget en demning, so m nabogutten ødela. Da ble Jesus så sint at han brukte sine guddommelige krefter til å drepe gutten.

Jeg skjønner godt at dette såkalte evangeliet ikke ble. Det gir et helt annet bilde enn det vi kjenner fra Det nye testamente.

Konklusjon. Denne korte gjennomgangen mener jeg viser at fortellingene om Jesu oppstandelse faktisk er ganske troverdige. Samtidig er ikke dette et bevis på at Jesus virkelig har stått opp fra de døde, bare et forsøk på å rydde bort unødvendige snublesteiner. Det var møtet med den levende Jesus, som skapte troen på han. Slik er det fortsatt.

Gustav Danielsen

Prost på Steinkjer