Jeg beklager virkelig. Det gjør vondt langt inne i hjerterota når jeg må gå ifra deg før du har fått sagt alt det du har på hjertet. Jeg ser det på deg, jeg ser fortvilelsen i øynene dine over at jeg ikke har bedre tid. Du har nettopp fått høre at du er alvorlig syk og har behov for at jeg holder deg i hånden, lytter til deg og trygger deg. Men, jeg har ikke tid. Du skjønner, jeg har mange andre pasienter som trenger meg også.

På grunn av for lav bemanning og høyt pasientbelegg så har jeg ansvar for flere pasienter enn det jeg egentlig har kapasitet til. Det jeg driver med kan ikke alltid kalles for god sykepleie, men brannslukking. Jeg løper fra pasient til pasient for å rekke å gjøre det som er mest nødvendig, sørge for at du får medisinene dine, tar vitale målinger og hjelpe deg med litt stell. Spør du meg om følge til toalettet, ber jeg en stille bønn inni meg og håper at det går raskt. For jeg har egentlig ikke tid. Når jeg følger deg til toalettet legger jeg en ny plan i hodet mitt om hvordan jeg skal få gjort resten av gjøremålene mine før vakta er over. Hvem skal få litt mindre oppmerksomhet av meg?

På naborommet ligger det en pasient som er i siste fase av livet. Familien er samlet der. De ønsker å prate med meg, få litt innsikt i situasjonen til deres kjære. Jeg tenker på hvordan jeg skal klare å fatte meg i korthet, og samtidig få pårørende til å føle seg godt ivaretatt.

Mens jeg står og prater med pårørende hører jeg at det ringer på fra et pasientrom. Det er en annen av mine pasienter som ringer på. Jeg kjenner stresset bygge seg opp, jeg må få avsluttet denne samtalen raskt. Telefonen ringer også, det er rutinelaben som ringer ang noen blodprøvesvar.

Plutselig tar jeg meg selv i å være på vei for å ta den «klokka» som ringer, samtidig som jeg går noterer jeg ned blodprøvesvarene på et ark jeg finner i lomma. Jeg må huske å varsle legen om det etterpå. Hvordan jeg hadde avsluttet den samtalen med pårørende husker jeg nesten ikke og får straks en klump i magen. Føler de seg godt nok ivaretatt?

Kjære pasient, jeg skulle så gjerne ha hatt bedre tid til deg. Jeg skulle så gjerne ha yt mer omsorg, hatt lengre samtaler og hjulpet deg mer. Jeg forsøker så godt jeg kan. Ofte så skipper jeg matpausen for å få litt bedre tid. Jeg er blitt god til å fortrenge at jeg skulle vært på toalettet, for å gå på do har jeg ikke tid til. Jeg er pålagt så mange oppgaver at jeg ofte kjenner at jeg ikke har hodet over vannet.

Jeg har jobbet som sykepleier bare i seks år, men nå vet jeg ikke hvor lenge jeg klarer dette.

Ofte kommer jeg på jobb til ei avdeling med overbelegg og forlite sykepleiere. Det ligger pasienter i hulter i bulter ut i korridoren. Det er vanskelig å få tak i ekstra folk på vakt, de fleste er utslitte og jobber mer enn mye fra før. Å jobbe slik går ikke over lang tid. Jeg har lite til ingen energi igjen etter endt arbeidsdag og det er dager der jeg så vidt klarer å lage middag til familien når jeg kommer meg hjem. Jeg er utslitt, hodet dunker og føttene verker. Klumpen i magen vokser seg større og følelsen av å ikke strekke til er vond.

Nå skal det spares penger og nedbemannes mer til sommeren. Hvordan skal det gå? Jeg klarer ikke å løpe fortere, ha ansvaret for enda flere pasienter alene og samtidig yte god og forsvarlig sykepleie. Jeg orker snart ikke mer. Jeg er dypt fortvilet, for jeg elsker å være sykepleier.

Sliten og fortvilet sykepleier, 35 år