Stein Aamdal, leder i pensjonistforeningen Aker Verdal/Kværner Verdal skrev i Innherred at i stedet for over 400 ulike kommunale kriterier for rett til sykehjemsplass, må vi kreve like nasjonale kriterier. Han stilte spørsmål om hvor mange skal få hjelp? Og er det greit at kommunens målsetting er at bare halvparten kan regne med å få hjelp på institusjon ved livets slutt? Resten må klare seg hjemme med støtte av pårørende hvis de har det.

Han nevner ikke palliativ pleie. En studie offentliggjort sommeren 2016 viser at hele 46 prosent av alle som dør på sykehjem, forlater livet med moderate eller store smerter. Vil vi ha det slik?

Rune Bård Hansen, lagdommer, Tønsberg, stilte i Aftenposten forleden dag spørsmålet: «Palliativ omsorg - er vi trygge?» Videre beskriver han et tilfelle om en pasient på en palliativavdeling. Pasienten fikk ikke tilstrekkelig smertelindring fordi pasienten kan dø av det! Frykt for å bli anklaget for aktiv dødshjelp gjør at sterkt lidende pasienter ikke får dø i fred, men i smerte? Palliativ behandling er av relativt nyere dato i Norge.

Da min kone døde av kreft i 2004 fikk hun akkurat så mye smertestillende at det skulle døyve smertene hennes, men det fantes ingen måling på om det virket. Da vi som satt rundt henne og holdt henne i hånden hennes trodde at hun led, ringte vi på sykepleier i håp om å få mer smertestillende, men nei, det kunne hun ikke få. Hun kunne dø av mer smertestillende.

Slik gikk nærmere tre døgn og da vi maste om den siste smertestillende medisinen uten å få den, gikk det en time før hun døde. Vi var ikke i nærheten av å oppleve det som Verdens Helseorganisasjon sa i 2002 om at palliativ behandling, pleie og omsorg er en tilnærmingsmåte som har til hensikt å forbedre livskvaliteten til pasienter og deres familier i møte med livstruende sykdom, gjennom forebygging og lindring av lidelse, ved hjelp av tidlig identifisering, grundig vurdering og behandling av smerte og andre problemer av fysisk, psykososial og åndelig art.

Kunnskapene var små den gangen, neppe pensum i sykepleien. Det første professoratet i palliativ medisin kom i 2002, men nevnte studie viser at fortsatt sliter mange helseinstitusjoner med å skaffe kvalifisert personale. Å avbryte en meningsløs behandling og dermed forkorte livet er tillatt i Norge. Etter min mening skiller ikke dette seg prinsipielt fra å få medisinsk hjelp til å avslutte livet på pasientens anmodning.

Det er dette som er kjernen i debatten: når retten til selvbestemmelse i prinsippet blir respektert når det gjelder å avbryte en behandling, blir det inkonsekvent å ikke respektere selvbestemmelsesretten når det er snakk om aktiv dødshjelp.

Flere aviser har skrevet om Jan Petter Stefanussen som 2015 møtte opp til den siste avtalen i livet sitt i leiligheten til stiftelsen Life Circle i den sveitsiske byen Basel hvor han fikk hjelp til å ta sitt eget liv. Og dette gledet han seg til. Den tyske legen De Ridder mener at selvsagt er helbredelse det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på.

Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi trenger det. Det er imidlertid mange i helsevesenet som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp.

Praksis i Belgia står i opposisjon til det siste argumentet. Belgia praktiserer og argumenterer for «pasientkonsentrert og integrert pleie ved livets slutt», og den består av etablert lindrende pleie og eller legeassistert suicid i overensstemmelse med pasientenes informerte ønsker. I Belgia konkluderer professor ved Vrije Universitetet, Jan L. Bernheim, med at legalisering av dødshjelp har bidratt til å forbedre den palliative pleien. Omvendt fører et velutviklet nettverk den palliative etablerte pleien til at legeassistert suicid blir mer akseptert.

Foreningen Retten for en verdig død kjemper for at en versjon av hjelp til livsavslutning skal bli lov også i Norge. Det er veldig viktig at vi får dette opp i dagen, og at det blir lovfestet og forutsigbart.

Ole Peder Kjeldstadlistyreleder i Foreningen Retten for en verdig død