Det kom klart fram da kommunestyret i forrige uke behandlet flere saker hvor de kom i befatning med en skrantende kommuneøkonomi. Rådmann Ola Stene måtte stå skolerett og komme med flere forklaringer på hvorfor advarslene ikke har kommet tidligere. Nå har kommunestyret gitt pålegg om å sette på bremsene på budsjettet for 2018. Det er nødvendig for å klare og balansere levangerøkonomien på kort sikt.

Vi har tidligere beskrevet listen med 253 aktuelle kuttforslag. Det er nok en viss fare for at denne listen både kan bli større og lengre. Det overrasker ikke meg om det kan være flere økonomiske overraskelser i kjømda.

Helseområdet. Det er helseområdet som har de største utfordringene i Levanger. Har ser det ut til å være et stort misforhold mellom teori og praksis. Da snakker jeg om den informasjonen som ulike vedtak er bygd på, og virkeligheten da vedtakene ble satt ut i livet. Det har vist seg et behov for langt flere hender i omsorgssektoren enn det som ble lagt til grunn. Du finner nok mange som ikke er overrasket over det faktum. Men administrasjonen har ikke tatt full høyde for det. På budsjettkapitellet «institusjon» sto det i opprinnelig budsjett vedtatt i fjor høst knapt 108 millioner kroner. Nå tilsier anslagene et forbruk på 124,5 millioner i 2018. Om det stanser der, når institusjonen på Skogn skal reåpnes med sykeheimsplasser, gjenstår å se. Budsjettsmellen kan bli enda større.

På tilliten løs. De folkevalgte liker ikke det de ser. De hadde ønsket seg en langt større forutsigbarhet i kommunens økonomistyring. Situasjonen er ikke god for rådmann Ola Stene. Fordi Levanger har stått fram som en kommune som har gjort en nødvendig omstilling på en glitrende måte, har de ridd på en bølge av optimisme og anerkjennelse de siste åra. I dag slår denne forestillingen sprekker. Derfor går det også på tilliten løs hos dem som sitter med det endelige ansvar, kommunestyret. Når Levanger møter den økonomiske veggen med et smell, er det også mange som med stor interesse følger med på dette i nabokommunen Verdal.

Jeg fornemmer at «hva var det vi sa» nå er en gjenganger blant lokalpolitisk interesserte naboer.