En venninne fra Tyskland var på besøk hos oss en sommer og kom etter noen dager med følgende observasjon: «Folk sitter jo ute på terrassen fra tidlig på dagen! Må de ikke jobbe?» Jeg forklarte henne at sommeren i Trøndelag var så kort, og timene med solskinn så få, at man vet å utnytte dem på best mulig måte. Jeg kunne også berette at mange offentlige kontorer, banker og lignende har kortere åpningstid om sommeren av nettopp denne grunnen – man må få ut maks av sommeren, for den er kort.

Selv har jeg lært meg å utnytte solskinnet på best mulig måte, veldig raskt. Jeg gjør som alle andre: Med en gang solen titter frem, kaster jeg meg ut i hagen og setter meg i solveggen. Så prøver jeg å suge til meg så mange solstråler som overhodet mulig – man vet jo aldri når det blir sol igjen, eller om dette kanskje var hele sommeren. Det gjelder å få ut maks av sommer og solskinn!

Denne oppførselen er rett og slett nødvendig for å kunne overleve i en del av verden der vinteren er lang og mørk, og sommeren kort. Få ut maks!

Det som også slår meg, er at denne holdningen, nemlig å få ut maks, i dagens samfunn ikke gjelder bare solskinnstimene en stakket Trøndersk sommer, men egentlig alle områder i livet, hele tiden. Det har blitt et uimotsagt krav at man skal få ut maks av livet sitt: Maks lønn, maks nytelse, maks helse, maks prestasjon. På foreldremøte får vi høre hvordan vi kan bli bedre foreldre og bidra til at våre barn presterer enda bedre på skolen, og uansett hvor flinke barna er, læreren gir dem alltid et nytt læringsmål å strekke seg etter. Vi voksne møter akkurat det samme i arbeidslivet. Der heter det medarbeidersamtale, og vi skal berette vår nærmeste overordnete om våre mål for fremtiden. For vi skal alle ha mål, komme oss videre. Vi skal ta videreutdanning, søke om kurs, livslang læring, det er det rette svaret!

Å være fornøyd med livet som det er, det er ikke populært. Å være fornøyd med kroppen sin, kjærlighetslivet, jobben – det er fullstendig umoderne. Fra alle kanter piskes vi til ikke bare å prestere, men til å prestere bedre. Få ut maks! Prestér bedre med kompresjonstights! Slik leser vi overalt. («Prester bedre i sengen», leste jeg i en annonse en gang. Og denne påstanden kan jeg være enig i, men det er en annen sak og kommenteres ikke her!)

Jeg mener bestemt at denne holdningen er skadelig. For det første, fordi det er veldig stressende. Det går nemlig alltid an å bli bedre. Det vil alltid være en som er raskere, rikere, slankere eller lykkeligere. Jeg mener det er umenneskelig å piske seg selv til enda større mål hele tiden. Kunsten ligger i å være fornøyd med livet som det er. Som kristen tror jeg at Gud har gitt oss livet i gave, og at han har skapt oss slik vi er. Og i skapelsesberetningen i første Mosebok står det at Gud var «svært fornøyd» da han hadde skapt mennesket. Skal da ikke også vi kunne være fornøyde med oss selv? Og hvor blinde er vi egentlig for den egentlige grunnen til dagens postulat om å strekke oss lengre hele tiden? Det er jo opplagt at det er sterke markedskrefter som står bak. En svær industri lever av å fortelle oss at vi trenger mer. Målet er profitt, ikke noe annet. Tenk om alle nordmenn var fornøyde med sitt liv et helt år. Ingen hadde kjøpt kompresjonstights, nye sykler, større bil, byttet ut kjerringa eller vært med på Grete Roede-kurs. Økonomien hadde kollapset.

Den andre grunnen til at jeg synes vi skal slutte å optimalisere oss selv uten stans, er at det er dypt egoistisk. Smått om senn begynner vi å skjønne at miljøet tar skade av vårt overforbruk. At vi kaster for mye og kjøper for mye. Men også på et annet plan er det egoistisk: I et fellesskap skal jeg ikke bare spørre om alt gagner meg selv. Jeg mener det ligger en verdi i å ofre av sin tid og karriere for å ta seg av barna, av syke familiemedlemmer, engasjere seg i frivillig arbeid. Det kan være bedre for en familie at far i huset er fornøyd med å være sykepleier, enn at han studerer for å ta doktorgrad. Men å tenke slik er etter mitt inntrykk ganske uhørt i dagens Norge. Det er opplest og vedtatt at man skal utvikle seg. Vi må for all del ikke sløse bort våre evner, våre liv. Og tenk på pensjonspoengene!

Jeg påstår at denne holdningen er skadelig og egoistisk. Ukristelig er den også. Livet har opp- og nedturer. Det går i pluss og i minus. Men dette fine, vanskelige, skjøre, vidunderlige liv er ikke alt. Før i tiden ble vi prester anklaget for å fortrøste folk til himmelen, bare for å undertrykke all kritikk mot uholdbare forhold. For å holde folk nede. De skulle få sin lønn i himmelen, og livet var bare en jammerdal. Slik ser jeg ikke på livet, og jeg mener sterkt at den kristne tro skal bidra til å gjøre denne verden til et bedre sted. Men samtidig tror jeg at vi har falt i den andre grøften: Vi lever som om alt vi skal få, er det vi kan få ut av dette livet. Og det tror jeg ikke på. Ja, jeg er glad i livet. Men det er ikke alt. Jeg tror at vi får fullkommenheten i evigheten, den er umulig å få til her og nå. Derfor har jeg råd til å gå glipp av ting i denne verden, derfor kan jeg gi av min tid, mine krefter, min rikdom, til andre, selv om det ikke bidrar til min selvutvikling. Og mens jeg irriteres over mørke skyer og frisk bris når kalenderen sier det er vår, trøster jeg meg med salme 845 i Norsk salmebok, som slutter slik: «Så syng der ut: Snart skaper Gud en sommer uten make og gir oss alt tilbake!»

Uansett om vi tror på et liv etter døden, eller ikke. Jeg tror vi har alle godt av å ta oppfordringen til å få ut maks med en klype salt. Slapp av!

Sabine Kjølsvik

Prostiprest