En ny omfattende undersøkelse (Kantar TNS Helsepolitisk barometer 2018) viser at bare 45 % av oss har tro på at det offentlige vil gi oss nødvendig helsehjelp når vi blir eldre.
Likt helsetilbud til alle, uavhengig hvor du bor og hvem du er, er en av basisverdiene i vårt samfunn. Dessverre ser det ut til at denne verdien er i ferd med å vike, spesielt for oss gamle. Hjelp ut fra begrensede ressurser er uttalt som god fordelingspolitikk !
I den alderen vi er mest sårbar skal klare oss selv «med begrensede ressurser».
Som erstatning for en utilstrekkelig eldreomsorg opplever vi stadig holdninger som bidrar til å legge større press på pårørende, der de finnes. Pårørende påtar seg omfattende omsorgsoppgaver i dag, ofte på bekostning av egen livskvalitet helse og familiesituasjon .
Det er antatt at pårørende yter omsorg tilsvarende 100 000 årsverk. Jeg er sikker på at mørketallene er større. Pårørende strekker seg lenger enn skinnfellen rekker når det gjelder å ta omsorg for sine nærmeste.
Pensjonistforeningene i Verdal vil ha en offentlig debatt om tilrettelegging og organisering av eldreomsorgen. 14. april var det åpent møte om omsorgbyrder, løftebrudd og utilstrekkelige tjenester i eldrepolitikken. Forfatteren Åse Lyng leste fra boka «Den blå time», om sin far som bodde på sykeheim de siste tre åra av livet. Spesialsykepleier og leder av Sykepleieforbundet i Nord-Trøndelag Sølvi Sæther fortalte om ansvaret for sine foreldre gjennom 30 år, samtidig som hun dokumenterte den sørgelige mangelen på kompetanse, hele og faste stillinger som preger offentlig eldreomsorg.
Åse Lyng og Sølvi Sæther har erfart hvordan de som pårørende brukte en stor del av sin tid til å følge opp og fremme interessen for sine foreldre overfor «systemet», slik at de fikk den hjelpen de hadde krav. Vi som var på møtet ble sterkt berørt av erfaringene. Det var sterke meldinger fra en virkelighet mange kjente seg igjen i, og som for manges vedkommende rykker nærmere, eller kan være der hva dag som helst. En nagende angst melder seg: Vil jeg få den hjelpen jeg har behov for og krav på hvis jeg blir syk under det kommunale regimet ?
Historiene vi fikk høre er ikke enestående. Sykepleieren Elin Marie Fredriksen («Forglem meg ei» Historier om demens, Aschehoug 2018) har intervjuet personer med demens og nære pårørende. Hun sier: « Det jeg har lært av arbeidet med denne boka har jeg først og fremst lært av dem som vet best. De demenssyke og deres pårørende». Flere av de hun intervjuet bodde hjemme og hadde det godt fordi de hadde nære pårørende som omsorgsgivere: «Det er i hjemmeomsorgen - gratisomsorgen at vi ofte finner de varmeste hendene og den mest kompetente omsorgen».
Har politikere og omsorgsbyråkrater tatt inn over seg alvorlighetsgraden av en sykdom som demens? Basert på tall fra folkehelseinstituttet (2016) er antall demente i Norge satt til 104.000, usikre tall fordi svært mange, kanskje halvparten mangler en diagnose. Dersom vi tar med at hver demenssyk har tre til fem pårørende, kan vi i dag ha en halv million mennesker som er berørt av demens.
Demens er utropt til verdens verste sykdom. Fordi det i dag ikke finnes noen annen kronisk sykdom som gir et større funksjons tap, som skaper mer avhengighet og omsorgsbehov. Ingen sykdom legger større byrde på familien, lokalsamfunnet og storsamfunnet. Demens er ikke bare verdens verste sykdom, den også en av våre mest usynlige. En lavstatus sykdom for den som har den og for dem som jobber med den. Årsaken til at demens har så lav status er at den rammer gamle, og gamle har pr. definisjon lav status i vår kultur. I tillegg er det en psykisk sykdom , og historisk har vi aldri behandlet psykisk syke godt. På grunn av stigma og skam har demenssyke forsøkt å holde sykdommen skjult. (Fredriksen 2018 ).
Politikere og og omsorgsbyråkrater velger å organisere omsorgstjenester på billigst mulig måte uten å ta hensyn til realitetene. Mangel på meningfylte dagtilbud som utsetter sykeheimsplass og letter pårørendes byrder står ikke på mange kommuners prioritetsliste for å ta et eksempel. Tvert imot har forebyggende tiltak blitt tatt vekk eller redusert i enkelte kommuner, som for eks i Verdal og Steinkjer.
Dette er dypt urovekkende og alarmerende, sett på bakgrunn av alvorlighetsgraden og de store psykososiale konsekvensene for den enkelte, pårørende og samfunnet som helhet. Det er ikke omsorg. Det er en uakseptabel ansvarsfraskrivelse.
Demenssyke og deres pårørende har ikke utgjort noen pressgruppe, og er neglisjert når det gjelder medvirkning. Større åpenhet fra pårørende og de som bærer sykdommen selv fører forhåpentligvis til en holdningsendring. Håpet er også at metoden for medvirkning som ble brukt under utarbeiding av Demensplan 2020 kan realiseres ute i kommunene. Planen er skrevet på bakgrunn av møter med demens syke og deres pårørendes erfaringer med tjenestene De demenssyke fortalte om en offentlig omsorg som er fragmentert, dårlig organisert og ofte inkompetent.
Jeg ønsker ikke at vi skal bli utsatt for lokalpolitisk prioritering som medfører nedbygging av velferdstjenestene.
Vi trenger å stå sammen og være ombudskvinner og menn for de av oss som har rett på og som ikke får hjelp. Pensjonistforbundet kan ta rollen som ombud siden politikeren har abdisert fra sin rolle som folkets fremste ombud.
Vi møtes også stadig av et uforstandig omsorgsbyråkrati rigget for en helt annen virkelighet enn den de som kjenner problemene på kroppen forteller om.
Når kapasiteten er for liten og budsjettrammene for små blir tolkningen av omsorg satt inn i en økonomisk ramme og kalles omsorg ut fra begrensede ressurser. Det er misbruk av ordet omsorg. Organisering og og administrasjon for reduksjon av velferdstjenester til eldre er mer passende. Historien om de brutte løfters politikk fortsetter.
Det det opprørende å tenke på at vi skal oppdras til å ha lavere forventninger til den fremtidige eldreomsorgen enn dagens omsorg som allerede er utilstrekkelig. Det som er farligst er at vi tilpasser oss fordi vi ikke føler at vi har rett til å gjøre opprør.
Æ bli forbainna når æ tænke på det.
Astri Vikan
Pensjonist