For noen dager siden gikk jeg over Levanger Torv. Så hørte jeg det- Bokfinken satt nede i Nedre Park og sang. Sterk og klar var den. Jeg stoppet og lyttet, fikk en behagelig følelse, -- våren, -- våren er kommet. Samtidig følte jeg meg opprømt, tankene strømmet fritt og uanstrengt. Jeg så den ikke, men lyden av sangen var klar og ren –en-to-tre-fire-fem-seks---syv åtte.
Det skjedde noe med kroppen min,- hjernen. Det dukket opp tanker med temaer som harmonerte med emosjonen, og en måte å tenke på, en type mental bearbeiding som førte til at lyden ble sterkere og vakrere.
Det jeg vanligvis oppfatter som kropp og sinn, fløt sammen i harmoni.
Jeg vil hevde at det var en lystbetont følelse i disse øyeblikkene når jeg vandret over Torvet. Det var en følelse, - tårene trengte på, følelsen var annerledes enn andre tanker. Det virket på hele kroppen.
Denne gleden er den følelsen som vitenskapelig forsking henter sin åndelige næring fra, men som også synes å finne sitt utrykk i fuglens sang.
Jeg tenker på jorden der vi bor. Hvordan kan vi nå frem til en lykkelig avslutning i et univers der vi leser om menneskelige lidelser i all dens avskygninger, fra det uunngåelige til det forebyggelige.
Vi lever omgitt av stimuli som er i stand til å fremkalle åndelighet, selv om mye forminskes av kaoset i våre omgivelser, og mangel på rammeverk der virkningen kan komme til utrykk, som med meg som lyttet til Bokfinken.
Tenk på hvordan det er å lytte til Bach, Mozart, Chopin, eller Wagner.
Det er åndelig opplevelser. Slik jeg hørte og opplevde Bokfinken, - en-to-tre-fire-fem,seks—syv –åtte.
Jeg gikk hjem med en lykkefølelse, og hørte den helt til jeg rundet hjørnet på Gammelbanken.
Asbjørn D.K. Eklo