Ytringsfrihet i eldrepolitikken

Vi trenger flere stemmer fra de som kjenner problemene på kroppen. Derfor er Geir Singstads (Innherred 12. mai) beskrivelse av en familiesituasjon hvor en i familien blir rammet av demens, et bidrag til større åpenhet og forståelse for at de som rammes kan være trygge på at det er hjelp å få slik at en sammen kan bidra til en så god som mulig livssituasjon.

Derfor er det ikke forståelig at Singstad bruker sin ytringsfrihet og politiske tilhørighet til å mistenkeliggjøre og uttrykke ønske om å kneble oss som deltar i diskusjonen om dagens og framtidas eldreomsorg. Vi framstilles som negative og kunnskapsløse personer. Jeg får sogar æren av i egenskap av«selvoppnevnt eldregeneral å spre fryktens budskap blant innbyggerne.»

Beklageligvis forsøker han også å skape et inntrykk av at jeg og andre med meg ikke verdsetter det arbeidet som ansatte i helse-og omsorgstjenesten utfører. Dessverre tyder flere eksempler på at kritikk av politiske vedtak møtes ved å tolke dem som angrep på de ansatte i helse-og sosialsektoren. Det er en grov misforståelse. Å sette de ansatte foran seg på denne måten er en velkjent hersketeknikk for å skremme andre fra å delta i det offentlige ordskiftet. Verken jeg eller andre som har skrevet innlegg har angrepet de ansatte. Vi oppfatter dem som allierte i kampen for en god og verdig alderdom . Derfor støtter vi opp om at rammebetingelsene for de ansatte skal være og bli så tilfredsstillende at de får mulighet til å ivareta den enkelte pasients behov. Det vi vet er at arbeidet hindres ved for få og mangel på heltidsstillinger. Vi vet og at god kvalitet hemmes av for dårlige rammebetingelser.

Det er ubehagelig å bli uthengt i avisene som ansvarlig for å bidra til usikkerhet i befolkningen. Det er verken jeg eller de ansatte i helse og omsorgstjenesten som skaper utrygghet, men det er konsekvensene av de politiske vedtak som resulterer i påkjenning og uro i hverdagen for pasienter og pårørende. Et kjent eksempel i Verdal er nedlegging av 24 sykeheimsplasser blant annet fordi eldreomsorgen hadde vært for god i følge enkelte politikere.

Erik Bye hadde følgende imperativ på sine siste dager: Politikerne må engang lære både i Norge og andre steder at de ikke er våre herrer. I demokratiene skal de være klar over hver eneste dag de våkner og hver eneste dag de går til sengen sin at de er våre tjenere. De skal stå giv akt for oss i demokratiet. Det er noen av dem som tro de har blitt herrer, men der tar de faktisk feil. Der må de engang lære at de tar feil. Eller blir demokratiet bare «billiball».

Hvordan eldres vilkår skal bli for oss som er gamle nå, og for dem som kommer etter oss er i høyeste grad et tema som bør være langt framme i den offentlige debatten og vedrører alle aldre på linje med andre tema som for eksempel skolesaken.

Det er sørgelig dersom forsøk på å få til en nyansert debatt om eldreomsorgen skal hindres ved å ramme de personene som stiller kritiske spørmål til den den administrative og politiske eliten. Vi har alle en selvfølgelig rett og plikt til å ytre oss om politiske prioriteringer, vi er meningsberettiget og forventer at vi blir lyttet til.

Det er dessverre mye som tyder på at vi ikke er ønsket velkommen til dialog med politikere og omsorgssystemer om de framtidige veivalgene. Det har ikke manglet og mangler fortsatt ikke på invitasjoner til samarbeid. Jeg ser på deltagelse og vår innblanding som en selvfølge. Derfor vil jeg oppfordre pensjonister og pårørende til å bruke ytringsfriheten ! Jeg fortsetter med det, den er både en rettighet og plikt i et demokratisk samfunn.

Astri Vikan

Pensjonist