På onsdag tok jeg turen til rådhuset. Dit kom jeg kvart på ett for å være ute i god tid til formannskapets møte. Jeg har ikke blitt bra etter at jeg brakk lårbeinet for tre år siden. Med to krykker til å hjelpe meg trenger jeg litt ekstra tid. Om jeg er dårlig i foten, er det ikke noe galt med hodet. Bare for å ha sagt det!

Jeg spurte meg for i servicetorget, fant etter hvert en heis som var i orden og tok meg opp til formannskapets møterom i tredje etasje. Hva møtte meg der? Et tomt rom. De var ikke ute i god tid lokalpolitikerne når de skulle diskutere økonomiske innsparinger i Levanger kommune! Etter hvert ble jeg lei av å vente og begynte å spørre meg for. Var det ikke i dag og på denne plassen de skulle møtes. Kommunalsjef helse Vongraven kom også inn og så seg rundt. Jeg spurte ham også, og fikk forståelsen for at han ville undersøke for meg.

Jeg fikk ingen beskjed. Jeg tok heisen ned igjen. På servicetorget holdt de fast på tid og sted for formannskapsmøtet, selv om jeg forklarte dem at det ikke var folk der. Da ble det undersøkt nærmere. Det viste seg at dagens møte var lagt til Røstad, i et møterom på Nord Universitet. Det var ikke lett å ta seg dit heller. Og enda vanskeligere å finne fram.

30 minutter forsinket var jeg på plass i møterommet. Jeg registrerte at alle andre var på plass. Også kommunalsjef Vongraven. Jeg tenkte mitt: «Er det rart at kommunen går «på baken» når ingen har oversikt over noe som helst?

Som sagt er jeg dårlig i foten. Etter uhellet for to år siden hadde jeg et opphold på Breidablikktunet. Hadde det oppholdet vart mer enn i 11 dager frykter jeg for at det også hadde blitt noe galt i hodet.

Jeg tror faktisk det kan være noe å lære av de erfaringene jeg gjorde meg på institusjonen. Det er så lite som kunne vært gjort annerledes. Og opplevelsen hadde blitt så mye bedre.

Etter tre uker på Kastvollen kom jeg på Breidablikktunet. At vi ble plassert to pasienter på et ensengsrom reagerte jeg ikke på. Jeg hadde forståelse for det. Men det forundret meg at ikke kommunen hadde noe i reserve, sånn at jeg kunne ha fått en en leselampe og et nattbord, som jeg spurte om. Jeg har alltid lest mye på senga. Det ble umulig her.

Da en av mine døtre kom på besøk satte vi oss ut i gangen for å prate sammen. «Vil dere ha noe å drikke», var spørsmålet fra en av dem som jobbet der. «Ja takk, te til meg og en kopp kaffe til henne!» Vi ble servert i en plastkopp med tut på, en sånn en med to hanker på. «Har dere ikke noe annet?» Svaret var nei. Her ble det servert i plastkopper.

Jeg var og er dårlig i foten. Det kunne fort også ha gått til hodet. Ikke fikk jeg lese som jeg ville. Fra min rullestol nådde jeg heller ikke opp til knaggene på badet. Toalettmappa måtte jeg legge på gulvet. Jeg ble tvunget til å be om hjelp, selv om jeg ville klare meg mest mulig selv.

Noen ganger følte jeg at det var mer enn foten som feilte meg. Da jeg kom rullende inn i matsalen ble det ropt fra den andre siden: «Hva vil du ha på maten du da?» Jeg har tenner, og trenger ikke å få servert most mat! Ingrid Espelid Hovig fortalte oss hvor viktig det var å sette litt farge på maten, den lille grønne persilledusken og en tomat gjør det hele mer innbydende. Man spiser med øynene. Det jeg fikk servert var ikke veldig fristende, men jeg spiste opp maten jeg fikk.

Min kritikk er ikke rettet mot dem som lager maten, men mot dem som organiserer og som har bestemt at det skal være slik. Det er systemet det er noe galt med. Jeg ønsker langt fra å skjære alle ansatte over en kam. De fleste av dem gjør nok så godt de kan med de ressurser som er stilt dem til rådighet.

Det jeg har beskrevet her er små ting hver for seg. Summen av små ting kan bli ei tung bør. Etter 11 dager på Breidablikktunet var jeg veldig glad for å forlate institusjonen. Er man ikke tullete fra før, kan man lett bli det når en sitter passivisert og føler seg behandlet som det var mer enn foten det var noe galt med.

Som nordledning er jeg opplært til å klare meg selv. Gjennom livet har jeg forsøkt å leve etter det. Jeg har også stilt opp i frivillig arbeid på ulike måter, blant annet gjennom Røde Kors. Dette er en verdi som mange flere enn meg setter høyt, og som vi ønsker å ta vare på spesielt i disse tider. Også de som er satt til å styre vår kommune, enten de er ansatte eller folkevalgte, må være oppmerksom på og sette pris på disse verdiene. Det være seg i måten vi organiserer oss på innenfor helse og omsorg, eller når spørsmålet kommer opp om kommunen lenger kan drive med marsimartna hvert annet år. Som om det siste er kommunens ansvar, og de alene?

Jeg er dårlig i føttene, men forbeholder meg retten til å bruke mitt hode til å tenke mitt, mine hender til å skrive det jeg vil og ut av min munn vil det komme det jeg har tenkt å si og det jeg mener er rett. Du slutter ikke med det om føttene ikke henger med på samme måte som før!

Karin Skogen