I 1846 brant størstedelen av Levanger ned. I 1865 brant åtte bygårder og seks brygger ned. Både i 1877 og i 1897 var det svære bybranner der store deler av byen brant ned hver gang. To bygårder nå for noen dager siden når ikke opp til dette, men det kunne lett gått mye verre med litt ugunstig vind for eksempel.

Store deler av den unike trehusbebyggelsen er fredet av Riksantikvaren. Han har mye makt, men mot brann må selv han gi tapt. Det så vi når Erkebispegården i Trondheim brant ned på 80-tallet og uerstattelige historiske verdier gikk tapt. Er det så mange år mellom hver storbrann at risikoen glemmes kanskje?

Nå er vi i 2018, i et land som flyter over av penger. Hvorfor i all verdens land og riker er ikke beboerne i Levanger, og den utrolig sårbare trehusbebyggelsen for lengst sikret mot brann?

Overrislingsanlegg har anleggskostnad på vel 200 kr/m2. Altså ikke mer enn for et brukbart gulvbelegg. Vanntåkeanlegg gir omtrent samme sikkerhet, men med mye mindre skader etter slukking. Trolig vil en få rabatter på forsikring som dekker opp store deler av kostnadene.

Jeg trodde faktisk det var stilt krav til slike anlegg, og at det var gjennomført for lengst på Levanger. Dette med den svære risikoen, og ikke minst historien en har.

Men, så feil kan en altså ta!

Tromsdal gård