Innlegg

Et forsvar av de ikke lovpålagte oppgavene

Nå må vi ta et kollektivt ansvar for både ungdommene, foreldrene og lokalsamfunnet.
Debatt

Denne sommeren kan for mange av oss bli husket som den sommeren Levanger ble satt på prøve. Dessverre har det vært en sommer der rusmisbruk har preget ordskiftet etter flere tragiske hendelser. Det er derfor riktig at vi nå tar et kollektivt ansvar for både ungdommene, foreldrene og lokalsamfunnet.

Vi skal ikke dra lengre enn på den andre siden av Rinnelva for å få noe mer kunnskap om hva som kan gjøres.

Men ikke alle svar vil finnes hos andre. De vil finnes hos oss selv. I heimen, på skola, og i samarbeid med lokalt helsevesen, politi og andre. Noen svar vet vi allerede. Økt tilgjengelighet øker forbruket, og at følelsen av ensomhet og utenforskap gjør det lettere å utforske rusmidler. I tillegg så vet vi at kunnskap om konsekvensene av rusbruk må økes for å dempe forbruket. Samtidig så er det viktig å ikke krisemaksimere for mye.

Både rusbruken lokalt og nasjonalt er faktisk ganske lav. Norsk ungdom er sunnere enn andre ungdommer, og i det hele har norsk ruspolitikk faktisk vært vellykket. Det jobbes mye med forebygging, både i skolene, helsesøstre, politikk, miljøarbeidere, ungdomsarbeidere, og ikke minst i frivilligheten. Det at det finnes voksenpersoner som bryr seg, et ungdomstilbud som sikrer ansvar og inkludering, og at familien har noen å søke råd hos betyr mye.

Mye av det som gjøres ligger under kategorien «ikke lovpålagte oppgaver». I debattene om Levangers økonomi så henvises det stadig vekk med at vi skal kutte i disse oppgavene, fremfor de som er «lovpålagte». Jeg velger å tro at mange av dem som hevder det ikke vet hva de kuttene vil innebære. Vi har sett noen av konsekvensene, blant annet gjennom vakanse i rusteamet, kutt i støtten til frivillighet, mindre til kultur/ungdomsarbeid. Summen av dette sammen med sentralisering av politiet og flere andre ting har gitt oss et alvorlig varsel. Et varsel som vi må ta på alvor. Når noen nå roper om liberalisering av narkotikapolitikken så blir det en avsporing. Men vi skal ikke bruke den moralske pengefingeren når en person er først rammet. Da trengs det en varm skulder for å lene personen ut av uføret. Men da trengs det større fokus på ettervernet, gjennom både kameratskap, men også aktive fritidstilbud for gruppen mellom 14-21 år, og støtte til foreldre og pårørende.

Vi kan gjøre mye lokalt, men vi kommer uansett ikke bort fra at det trengs større nasjonal innsats, ikke minst må politiet få bedre ressurser både for lokalt arbeid, men vel så viktig får å unngå import. Norske myndigheter må stille absolutte krav til land som vi vet produsere narkotika. I tillegg må ventetiden for behandling ned, og kompetansen må økes. Rus kan ramme oss alle. Men vi vet også at de som sliter mest er de som ikke er født med gullskjea. Rus, ensomhet og utenforskap rammer oftere og hardere hos dem som har minst fra før, og mange av dem har ikke den stemmen som trengs for at de skal bli hørt.

La dem høres, nu!

Vegard Austmo