Den 27. juli i år kunne media melde at Stiklestad Nasjonale Kultursenter har besluttet at Spelet om Heilag Olav skal utredes. Årets Spel hadde 3000 færre publikummere enn fjorårets, og dette er riktig nok grunn til bekymring. Det ser imidlertid ut som at styret på SNK har misoppfattet problemet fullstendig. Allerede før årets premiere uttalte regissør Hanne Tømta at hun er åpen for et nytt spel.

Hvorfor? Fordi Gullvågs tekst er dårlig, utdatert, eller kanskje begge deler? Hva enn det nå er, stiller SNK seg bak uttalelsen. Det er selvfølgelig ikke første gang temaet «nytt spel» er oppe på Stiklestad - den diskusjonen dukker opp med jevne mellomrom.

Spørsmålet er: På hvilke tidspunkt er det idéen om nytt spel kommer opp? I sin essens er det når Spelet har vært lite interessant å se på. Allerede på 50-tallet var denne diskusjonen oppe, og endte med at Gullvåg skrev inn en tredjeakt til manuset datert 1960, «Stiklestad». Tredjeakten har riktig nok knapt vært brukt, men så tidlig måtte forfatteren selv ut for å redde verket sitt.

I meget korte trekk: Gjennom 1950-, 60-, 70- og 80-tallet har Spelet vært gjenstand for utvikling, debatt og følgelig tematikken om nytt spel. Så kom 1990-tallet, og Spelet gikk så bra at det var få, om noen, ytringer om at det var nødvendig med et nytt spel. I denne perioden var det bare tre regissører som var innom: Arnulf Haga, Otto Homlung og Eirik Stubø.

Likevel skal Spelet i seg selv nå utredes. SNK har ikke forstått problemets kjerne. Felles for de tre nevnte regissørene er at de, med sine veldig gode tilnærmelser til regifaget, amatørene og statistene på scenen inkludert, hadde en dyp og gjennomgående forståelse av Okkenhaugs musikk, teksten i manus og alt som ligger mellom linjene, det være seg karakterers bakhistorie, sagalitteraturen, eller referanser til hedendom og kristendom. Ikke minst forsto de seg på symbiosen mellom Gullvåg og Okkenhaug.

I 2003 overtok Tyra Tønnesen tøylene - hun satte opp Spelet to ganger. I 2004 ble Spelet møtt av høylytte rop om at det var helt nødvendig med et nytt spel.

I 2005 gjør tilfeldighetene at Haga er tilbake på Stiklestad. Det er bare tre år etter hans forrige runde som Spel-regissør, og 2005-oppsettingen setter publikumsrekord - 22 000 mennesker ser Spelet. Haga setter opp Spelet også i 2006, med nesten like godt resultat: 21 000 publikummere.

– Det er ikke noe i veien med Spelet. Det er forvaltningen som er i ferd med å kvele det, mener Vilgunn Haga.

Fra og med 2007 begynner derimot en dramatisk trend å utvikle seg: År for år synker antallet publikummere, og hver gang ny regissør ansettes skjer det samme - de kommer for å lage sin versjon av Spelet. Sånn skal det også være, for Spelet trenger progresjon. Men. Det er nå tolv år siden Spelet oppfylte de tre kravene som er absolutte for at vanlige folk skal orke å kjøpe den dyre billetten og komme og se:

For det første skal det, handlingsmessig såvel som gjennom språket, følge Gullvågs tanke - hvordan det var å være menneske midt i brytningstida.

For det andre skal teksten samarbeide med musikken. Dette er vi godt kjent med, for det er når dette skjer at Spelet virkelig griper.

For det tredje må det skje noe på scenen hele tiden. Det er et massivt lerret som ikke fungerer på samme måte som hovedscenen på Nationaltheatret. Hæren skal brukes på scenen. Det samme skal gårdsfolket. Begge grupperingene brukes gradvis mindre. Det er greit å ha bare Gamal-Jostein og Gudrun på scenen under for eksempel «Gret blomane»; men det forutsetter at man - igjen - har skjønt hva som faktisk står skrevet i manus.

Spelet ble gitt til verdalingene fra Gullvåg. Verdalingene føler, som de alltid har gjort, eierskap til stykket. At det nå i en årrekke har blitt til en arena hvor diverse regissører skal utøve sin egen kunst blir helt feil. Spel er ritual. Man kan like det eller ikke, men det er det som er tilfellet. Noen ting skal man ikke røre ved, og dette gjelder i aller høyeste grad Gullvågs tekst, som gradvis har blitt brutt ned så til de grader at den knapt er mulig å kjenne igjen.

Jeg er langt over gjennomsnittet interessert i Spelet. Er det egentlig så galt? Er det virkelig kontroversielt å ønske et Spel som følger forfatterens tankegang, hvor musikken jobber med manus for å fremme budskapet? Jeg mener at Spelet, som et rituale og som en stor del av høytiden Olsok, trenger dem som forsvarer originalmanuset og Gullvågs tankegang, og måten dette knytter seg til Okkenhaugs musikk. Det er disse to sammen som skaper urkraften i det vi kjenner som Spelet, og det er det vi ønsker å oppleve.

Personlig er jeg helt sikker på at Spelet tilbake til røttene hvis det skal kunne overleve. Det er ikke noe i veien med Spelet. Det er forvaltningen som er i ferd med å kvele det.

Vilgunn Haga