Innlegg

«Som incestoffer var ikke det å sitte i fanget måten å få varmen man sårt trengte»

– Men vi trenger et varmere samfunn, start med et smil, et blikk, en varm klem eller et håndtrykk, oppfordrer hun.

Start med et smil, skriver Elsa Helen Arndal i dette innlegget. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX 

Debatt

Vi er mange uansett alder, som føler og tenker det samme: Norge er blidt ett kaldt land!

Og jo eldre man blir, jo lengre har de sagt disse ordene: Kaldt land!

Når kom egentlig den snikende kulden?

Jeg selv er 1951-modell, det var vel ikke all verdens varme den gang, landet slet jo fortsatt med og komme seg på bena etter andre verdenskrig.

Husker jeg enda da hadde eget rasjoneringskort for sukker, kaffe, sjokolade osv. ikke at jeg drakk så mye kaffe enda da, men det kom vel familien til gode.

Jeg gikk på søndagsskolen. Der snakket de om det gode varme landet, langt bort herfra. Et land vi aldri fikk oppleve om vi ikke trodde på Gud.

Jeg prøvde og prøvde og tro på denne Guden, MEN

Jeg var et oppvakt barn, og så raskt at de som snakket mest om den gode Gud, også var de mest umoralske mennesker.

Jeg lærte også tidlig og lese i øynene til folk. Der fant jeg fort ut om det var noe varme og hente, eller ikke.

Som incestoffer lærte jeg også kroppsspråket og kjenne. Og å sitte i fanget, var ikke alltid det samme som å sitte i fanget, for å søke den varme en sårt trengte.

Å strikke er ikke min sterke side, og å skulle strikke oransje skjerf i regi av Bymisjonen, strider imot min oppfatning av varme. Ethvert menneske har vel ulik oppfatning av hvilken farge som gir varme?

Jeg for min del kjenner redsel..

Min farge er blått, en farge som gir meg det meste. Ifra de varmeste blå øyne, til ett iskaldt blått frådende hav. Alt etter livsstemning.

Men en ting vil jeg være med på: Kjempe for at alle skal få oppleve et varmere samfunn.

Vi kan begynne med: Et varmt smil, blikk, en varm klem eller et varmt håndtrykk

For noen år siden ble jeg venn med en ung, enslig gutt, flyktning ifra Afghanistan. Han trodde ikke på noen gud, men på det gode menneske.

Vi pratet mye om våre land, opplevelser og liv.

Jeg prøvde og forklare han at uten penger kommer du ingen vei i Norge.

Men uansett hva jeg sa, nei penger trengte han ikke, men trygghet, omsorg og kjærlighet.

Jeg spurte han? Hva gjør du om dine forventninger blir knust, og du får ikke bli her?

Han svarte: Da tar jeg mitt liv....

Hvor er varmen alle søker og håper på!?

Elsa Helen Arndal