«Å bruke Facebook til å dele sorg over døde kan forlenge sorgen til det uendelige»

– Virkeligheten er av og til brutal, desto viktigere er det å tørre å være en del av den, skriver den unge soknepresten i Stiklestad.

Gaute Aune Aurdal Fungerende sokneprest på Stiklestad 

Debatt

Morfar døde da jeg var tre, mormor da jeg var åtte, farfar da jeg var tolv og farmor da jeg var atten. Det første dødsfallet husker jeg lite av fordi jeg var så ung. De tre siste husker jeg godt. Vi samlet oss rundt dem og hadde en minnestund. Det var en fin opplevelse å se den døde. Blant annet fordi jeg fikk bukt med tanker som sendte meg tvil i form av spørsmål: er du sikker på at han/hun er død? Det at jeg hadde sett den døde personen gjorde at jeg hadde noe konkret å feste bekymringen til.

Vi opplever flere ganger i løpet av livet at mennesker vi er glad i går bort. Noen ganger ventet, andre ganger uventet. Jeg vet godt hvor forferdelig det er når døden rammer uventet og brutalt. Jeg har stor respekt for sorgen i slike stunder. Det er ikke den type sorg og død jeg ønsker å adressere nå. Det jeg ønsker å rette fokuset på her er fremmedgjøringen jeg mener vi opplever knyttet til døden på et sosialt og samfunnsmessig plan. Med fremmedgjøring mener jeg at naturlige deler av livet er blitt fremmed for oss.

Jeg husker historier fra jeg vokste opp om døde som langt tilbake i tid lå i uthus eller på låven før begravelsen. De hadde et nærmere forhold til den døde. Den døde var iblant dem. I dag er det utenkelig å ha slektninger liggende døde på låven eller i uthus. Det er noe skremmende ved tanken. Vi trenger ikke å gå så langt tilbake i tid før vi finner andre tradisjoner. Mine foreldre vokste opp med at deres besteforeldre ble lagt i kisten i stuen. Her samlet familien seg og hadde minnestund. Dette vitner om en annen tid og et nærmere forhold til døden og den døde. Mange eldre ønsker å dø hjemme i dag også, samtidig er det ikke å komme bort fra at døden er institusjonalisert gjennom sykehus, sykehjem, helsehus og gravferdsbyrå. Vi trenger ikke endre på institusjonene. De er der til vårt beste, men har døden som en naturlig del av livet blitt mer fremmed?

Jeg tror min generasjon forholder seg mer distansert til døden enn tidligere generasjoner. Om det stemmer, hva gjør det med oss? Har vi gjort fremmed noe som egentlig bør ligge oss nærmere?

Å være fremmed for deler av livet som er naturlig kan få interessante utslag. Kjendiser som var med i Folkeopplysningen på NRK ville ikke bli vist på TV etter å ha slaktet og spist lam. De var redde for å bli stemplet som «slemme, dumme, eller i beste fall hyklerske». Det kan godt hende at de hadde blitt stemplet som det, av noen, men er det noe de ikke hadde vært, så er det hyklere. Om man imidlertid er imot slakting av lam, og så spiser lam, kan vi heller diskutere om man har handlet hyklersk. Kjendisene i programmet Folkeopplysningen på NRK gir inntrykk av at mange har så distansert forhold til kjøtt at de ikke ønsker å bli assosiert med realitetene knyttet til det. Vi ser mye kjøtt i butikken, men glemmer at dyret slaktes for å havne dit. Når vi over tid glemmer at slaktingen er en del av veien til matfatet, skjer det som må skje. Virkeligheten blir så fjern at vi ikke klarer å forholde oss til den. Mangelen på kunnskap om prosessen gjør oss fremmed.

Prinsipielt kan det hende noe lignende skjer i vårt forhold til døde mennesker. Tenk på døden og sorgen når den informeres om, spres og deles på nettet gjennom sosiale medier som Facebook for eksempel. Det er i realiteten ganske langt mellom internett og en død person. Denne avstanden forminskes i sosiale medier. Det er enklere å skrive om sin sorg på internett enn å dele den med en venn. Virkeligheten trykkes på tastaturet istedenfor gjennom møter med andre mennesker. Utbrodering av dype følelser på sosiale medier kan i verste fall forlenge sorgen til det uendelige. Jeg tror det også her har skjedd en fremmedgjøring. Vi blir fremmed for noe som er naturlig og blir dårligere rustet til å møte virkeligheten.

Døden er en del av livet. Den skal verken løftes opp eller legges skjul på. I denne sammenheng kan det å se den døde og å stelle den døde oppleves som godt og viktig i sorgarbeidet. Både for unge og voksne. En naturlig omgang med den døde gjør at døden ikke blir fremmed. Den ufarliggjøres og det skaper trygghet. Det samme gjelder sorgen, den kan bli fremmed om vi forholder oss til den på internett istedenfor mellom mennesker. En slik fremmedgjøring av viktige sider ved livet vil jeg ikke være en del av. I en tid hvor livets realiteter ofte blir pakket inn av samfunnet og pakket ut på internett, er bevisstgjøring om å møte døden og sorgen som en naturlig del av livet viktig. Virkeligheten er av og til brutal, desto viktigere er det å tørre å være en del av den. Slik blir vi tryggere og bedre rustet til å møte døden og sorgen som en del av livet.

Gaute Aune Aurdal

Fungerende sokneprest på Stiklestad