Dum, dummere, Google

«Forsøk for eksempel å lese en artikkel på internett, hvor mye fanger hjernen da, og hva?»

Terje Carlsen 

Debatt

Som journalist har jeg lært at en ikke skal spørre om to ting i en og samme setning, for da risikerer man ikke å få svar på noen av spørsmålene. Som når universitetslektor Ove Taranger Nesbø skriver på Innherred.no 2. desember at han driver med å undervise og formidle om temaet digitalisering knyttet til strategi og ledelse, samt å forske på hvordan digitalisering påvirker medarbeidere og kunnskapsdeling i havbruksvirksomheter, og nu vil forklare oss arme lesere hva i huleste det går ut på?

Det minner meg litt om da kong Olav strevde så mye med å uttale Norsk Rikskringkasting for åpnet at han han like gjerne sløyfet ordet og skyndet på å erklære fjernsynet for åpnet. Det var en annen tid, og man fryktet med en viss rett den nye teknologien, slik mange fryktet radioen og automobilen da den kom. I dag blåser vi blasert av denne modernitetsangst. Men den nye verdensveven som inntok oss for tyve år siden forandret nordmannen og nordkvinnen, spørsmålet er bare om det var til et bedre?

Fjernsynet kom til å endre politisk debatt, slik det kom til å endre vårt forhold til oss selv og våre omgivelser. Det samme gjør også internettet. Det endrer derfor også den menneskelige hjernen. For alle nye erfaringer, og tapet av gamle, setter spor og sletter andre i hjernen. Londons cab-sjåfører som har lang tid bak rattet i storbytrafikken, har langt større hippocampus enn oss som kjører ved hjelp av GPS. Hippocampus er en ganske nyttig struktur, den sitter i baknedre del av hjernen og er sentral for hukommelse og romlig forståelse. Men hva skal man med en stor posterior hippocampus når man har GPS? Blir man så dummere av internett, slik teknologipessimisten Nicholas Carr hevder i bestselgeren, The Shallows?

Svaret er både ja og nei. Hjerneforskning viser som antydet at det en ikke bruker i hodet når en bruker Google, taper man. -Cells who do not fire do not wire, heter det i hjerneforskningsterminologi. Når hjernen lærer seg å bli matet på samme måte som nettet gjør det, altså at det er free lunch så lenge du betaler for WiFi’en, så blir evnen til dypkonsentrasjon svekket. Så kan man selvsagt argumentere for at vi gjennom nettet får tilgang til erfaringer som vi ellers ikke hadde hatt, og at vi på den måten blir mer kunnskapsrike. Tja. Faren er jo at informasjonsmengden blir så stor at hjernen ikke klarer å håndtere den. En leserbrevskribent kunne torsdag 23. august 2018 meddele en skjellsettende erkjennelse i en avisa Innherred, som dersom den var sann, var en verdenssensasjon i seg selv. –Bevisstheten sitter i hjernebarken. Sitatene ble uthevet av desken i avisa. Kant og Moser er bare så 2014 altså.

-Hjernens eneste oppgave er å regulere temperaturen i kroppen, hevdet Aristoteles den gang sjelen lå i brystet og ikke i hodet. Nei, hjernens oppgave er å tjene overlevelsen, å fange mat og å unngå farer, og sjelen er mellom linjene i boka. Det har da dr. Relling vist oss. Derfor er vi konstruert til å være oppmerksomme på ting som foregår rundt oss. Men forsøk for eksempel å lese en artikkel på internett, hvor mye fanger hjernen da, og hva? Før du kommer to avsnitt ned i historien, har det poppet opp et par annonser, og det er kommet en tre, syv mails i innboksen din. Av og til så eskorteres artikkelen av en støyende podcast. Det tar naturligvis oppmerksomhet. Da er det ikke sikkert du husker hva du nettopp har lest av det du skulle lese. For når hjernen krever mye energi for å arbeide, vil informasjon som krever oppmerksomhet utover det vanlige, gjøre at du får vansker med å konsentrere deg om det du skal konsentrere deg om. Noen blir også veldig urolige av flimmeret på skjermen, slik den uforutsigbare pendelen bragte Pavlovs hund til sammenbrudd, at de ikke får med seg noe: Vi kan kalle tilstanden for nevrologisk nihilisme.

Noen hevder likevel hardnakket at vi ble mer empatiske av Gutenberg og Google, fordi vi da får tilgang til nye erfaringer om det menneskelige, og at menneskerettighetene er et uttrykk for nettopp det. Nu vel, the news is not all good. Det er ingen ting som viser at mennesker i skriftkulturer er bedre enn mennesker som har sparsomt med skrifttegn å kommunisere med. Tenk bare på Holocaust og jødeutryddelsene, tenk på T4-prosjektet i Tyskland som tok sikte på å utrydde alle psykisk syke. Alt dette sprang ut fra det ledende landet i Europa på den tiden, Tyskland, et land som har fostret Goethe og Schiller, de store vitenskapsmenn, og de store komponistene, altså en kultur som innehadde en høy grad av skriftlighet og abstraksjon. Før andre verdenskrig var tysk et ledende språk, de mest kjente vitenskapelige tidsskrifter ble trykket på tysk. I dag er det engelsk og amerikansk som gjelder. Det kom med sigarettene etter krigen. Men det var lenge før Google!

-Man behøver ikke å være redd for Fjernsynet, sa landsfader Einar Gerhardsen til de som fryktet den nye teknologi da NRK åpnet sine første fjensynssendinger i 1960 og godtfolk møblerte de tusener av stuer i Norge i en halvsirkel rundt Orakelet fra Marienlyst. I grunnen er derfor et aldri så lite paradoks at jeg som tror så lite på den humaniserende effekten av ny teknologi, setter meg til å skrive en teknologikritisk tekst nettopp ved hjelp av ny teknologi. Landsfader Einar Gerhardsen ante nok litt mer om hvor treffsikker han var i 1960 da han møtte folk på uroen de følte ved Fjernsynets entre!

Terje Carlsen
Frilansjournalist