Spaltisten

«Nå får vi bare håpe at Nobels fredspris kan ha litt god, gammeldags kraft til å få verden til å våkne»

Til å få oss til å gjøre noe. Mer enn å gråte.

Oslo 20181005. Berit Reiss-Andersen, leder av Nobelkomiteen gratulerer Denis Mukwege og Nadia Murad med årets fredspris på Nobelinstituttet fredag.  Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Berit Fikse 

Debatt

Prisen for kvinner og barn

Det er advent. Den lilla tida, med lys, forventninger og følelser.

Og tradisjoner. En av dem er at Nobels fredspris deles ut i Oslo på mandag. Hvert år den 10. desember. Men årets pristildeling må jeg innrømme har druknet litt. Rett og slett gått under radaren min, mens jeg smårød i kinnene har kavet meg gjennom en fin, men fullstappa kalender. Midt oppi dette har det blitt prioritert for lite tid til å følge med på nyhetssteder som skriver om utenriks.

Men på mandag kveld, mens jeg smugdrakk julebrus etter at ungene hadde lagt seg, ramla jeg innom nrk.no. Oppmerksomheten min stoppa ved Eirik Veum sitt intervju med Siuzike. Mens jeg satt ved kjøkkenbordet med Alf Prøysens Romjulsdrøm som bakgrunnsmusikk, begynte tårene å renne. For Siuzike. Og Esther, Yvette, Sophie og Marguerite. Jenter og kvinner i den demokratiske republikken Kongo. Rundt min alder, men også mye yngre. Som alle fem har fått livene, og underlivene, brutalt skada som en del av den strategiske krigføringa som herjer landet. Det er så rått og vondt og forjævlig at det er vanskelig å fatte.

Det er nettopp dette årets fredspris handler om. Kampen mot voldtekt og seksuell tortur som våpen i krigføring. I løpet av de siste 20 årene er hundretusener av kvinner og jenter i Siuzikes område rammet. I en krigføring hvor fiendens kvinner ikke skal drepes, men ødelegges, for så å sendes tilbake. Til familier som ofte ikke vil ha noe med dem å gjøre. Da Siuzike kom hjem etter tre måneder i helvete, ble hun kastet ut av familien sin.

– Det er en måte å traumatisere hele samfunn på. Det har den samme effekt som med kjemiske våpen. Folk drar fra landsbyene, kvinnene blir ødelagt og ute av stand til å føre samfunnene videre, forteller Dr. Denis Mukwege i intervjuet på NRK.

Denis Mukwege er en av to prisvinnere i 2018. Han er gynekolog og kirurg. Og direktør ved Panzi sykehus i Bukabi i Kongo. Årlig kommer rundt 3600 voldtektsofre til sykehuset hans, og i løpet av de siste 20 årene har han og staben ifølge NRK behandlet 55 000 kvinner og barn for skader etter voldtekter. I intervjuet forteller Denis Mukwege at antall små barn som utsettes for massevoldtekter øker. I slike tilfeller blir ofte barna levert tilbake til familiene med omfattende underlivsskader, nettopp for å øke den traumatiske opplevelsen for foreldrene.

Det er ikke bare i Kongo dette skjer. Mukwege mottar årets Nobelpris sammen med Nadia Murad. En ung, irakisk kvinne som ble kidnappet og solgt som IS-slave. Etter tre måneder i IS-fangenskap klarte hun å rømme. En kvinne som i etterkant har hatt mot nok til å fortelle verden om faenskapen. Historier som gjør vondt, men som det er viktig at vi lytter til. For denne typen krigføring er så langt unna greit vi kan komme. Og Mukwege er blant dem som mener at verdenssamfunnet tar for lett på dette. Vi scroller bare videre, ser en annen vei. Mens verdens døtre blør.

Da Mukwege like etter offentliggjøringen ble intervjuet, sa han følgende til NRK om hva prisen betyr for arbeidet han og kollegene utfører:

– Jeg håper folk vil forstå hva slags vold menn utsetter kvinner for. At folk forstår at den seksualiserte volden er et farlig våpen. Men vi har aldri gjort denne jobben for å oppnå en pris. Vårt mål har aldri vært en pris, hverken Nobel eller noen annen. Den prisen vi ønsker oss aller mest er fred for kvinner og barn.

Krig er aldri vakkert. Krig er alltid rått og vondt og tragisk. Og Mukwege og Murads innsats for å få verden til å åpne øynene for denne typen krigføring fortjener at vi tar en liten pause i julestria og hører på dem. For av alle våpen – inkludert både A, B og C, må dette være noe av det verste som kan ramme enkeltmennesker. Barn og kvinner. Familiene deres. Lokalsamfunn som må leve i frykt for at jentene deres skal forsvinne.

– Dette er den beste prisen på mange år, etter mitt skjønn. Fredsprisen har i for liten grad fokusert på krigens ofre. Det har ofte vært andre og beslektede temaer som har fått fokus. Når man går helt i kjernen, og hvis vi skal få slutt på krig og krigens redsler, må vi fokusere på krigens ofre, sa Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen til Nettavisen da prisen ble kjent.

Etter en adventskveld med den ene hjerteskjærende historien verre enn den andre, er det enkelt å si at han har et poeng. For dette er også 2018. Nå får vi bare håpe at Nobels fredspris kan ha litt god, gammeldags kraft til å få verden til å våkne. Til å få oss til å gjøre noe. Mer enn å gråte.

Berit Fikse
Skribent, Jotulverk.no