Innlegg

«Både brystkreften og doktorgradsarbeidet har gitt ny forståelse av å være menneske»

Men aller viktigst for tiden er kanskje galgenhumoren.
Debatt

Både forskning og brystkreft har vært i fokus i media denne høsten. For tida står jeg godt plantet med bena innenfor begge disse områdene og har i den anledning gjort meg noen refleksjoner jeg ønsker å dele.

Nylig var jeg på midtveisseminar for en kollega ved Nord universitet. Til stede var både veiledere og kolleger for å høre doktorgradskandidaten presentere sitt forskningsprosjekt i møte med opponent, og for å gi støtte, kritiske blikk, tilbakemeldinger, tips og gode råd fram mot innlevering og disputas. Jeg er selv stipendiat. Jeg forsker på elevers meningsdannelse i musikk- og kunstfag i skolen. Dette midtveisseminaret var svært lærerikt i den forbindelse, men det viste seg å gi mening på flere plan.

Som forsker utvikler du nye forståelser. Du blir klokere både på et kunnskapsmessig og et refleksivt plan. Du blir utfordret til å tenke kreativt i forhold til forskningsmaterialet du arbeider med. Du må ta stilling til epistemologiske og filosofiske spørsmål som hvordan kunnskap blir til og hva sannhet er, du må bygge et vitenskapelig fundament for arbeidet ditt og innta en grunnholdning til hva forskning er. Som forsker forstår du at hvilket perspektiv du ser en sak fra og hvilke teorier og teoretikere du støtter deg til har avgjørende betydning for hvilke forståelser du kan utvikle. Du ser også viktigheten av å ha et nettverk av kolleger, veiledere og støttespillere som er med deg i opp- og nedturer i reisen fram mot innlevering og disputas. Et doktorgradsløp er en utviklingsprosess av dimensjoner. I prosessen dukker det opp såkalte nøkkelhendelser som gjør at forskningen tar nye retninger. Det kan være bøker og artikler du leser, samtaler du har med kolleger, diskusjoner i kantina, noe som gjør at du plutselig ser alt i et nytt lys. Da åpner det seg muligheter du ikke har sett før. Enten ser du lyset, eller alt raser sammen fordi ingen ting lenger passer sammen og den retningen du har staket ut ikke lenger virker mulig. Forvirring, oppklaring. Livet som stipendiat er en berg- og dalbane. Det går opp og ned og fort i svingene, innimellom blir du både svimmel og kvalm og av og til stopper det helt opp. Men det er et mål i sikte.

På midtveisseminaret denne dagen var jeg tilhører. Kollegaen min presenterte prosjektet sitt, fikk kommentarer og samtalte med opponent, veiledere og kolleger. Jeg er for tida sykmeldt. Jeg fikk brystkreft i august og er under behandling. Seminaret førte til ny innsikt for meg, både i forhold til doktorgradsarbeidet og livet som sådan. Som forsker er du også menneske. Både doktorgradsarbeidet og kreften har for meg utviklet nye forståelser om det å være menneske. Begge deler handler om innstilling, grunnholdning, om valg jeg må ta, nøkkelhendelser som endrer alt og gir ny retning, ny kunnskap, ny innsikt, fortvilelse, forvirring, en kommentar som løser alt, en melding som redder dagen, opp- og nedturer. Selvsagt føler jeg meg uheldig som har fått kreft. Men jeg føler meg samtidig heldig. Jeg har nettverket av både veiledere, opponenter og gode støttespillere i livet. Leger og kreftsykepleiere ved Sykehuset Levanger og St. Olavs hospital er fantastiske på alle vis, jeg er trygg på at jeg er i de beste hender og har alle muligheter for bli frisk. Jeg har verdens beste jobb, verdens beste døtre, familie og venner. Fryser og kjøleskap er overfylt med syltetøy, rundstykker og kanesnurrer fra folk som bryr seg, meldingsboksen fylles daglig med gode ord og varme tanker. Jeg får cellegift, men de fleste dagene er gode og jeg har energi, mot og livslyst. Musikken er min beste medisin. Jeg går på konserter og teater, jeg har vært i studio og spilt inn plate og til helga skal jeg spille julekonsert til inntekt for kreftsaken. Jeg føler meg friskere for hver tone jeg spiller og hver strofe jeg synger. Jeg er stadig innom jobb, på butikken og på kafé. Folk sier at de setter pris på åpenheten min og at den gir dem styrke og mot i en vanskelig situasjon de selv er i. Noen sier til og med at jeg er flott uten hår! Flott uten hår? Jeg blir rørt. Jeg blir glad. Jeg synes jeg ser forferdelig ut uten hår. Jeg har fått galgenhumor. Dattera mi sa jeg ligna på en skalla gnom med utstående ører og jeg syntes det var morsomt.

Forrige uke skulle jeg markere mitt eget midtveisseminar, i kreftbehandlingen min. Jeg var halvveis. Trodde jeg. Men inn fra sidelinjen snek det seg inn en nøkkelhendelse og snudde opp ned på hele prosjektet. Legen sa at en medfødt genfeil har forårsaket brystkreften. Visstnok den samme genfeilen som Angelina Jolie har, BRCA1. Jeg har alltid sett opp til Angelina Jolie, og nå har jeg i det minste noe til felles med henne (galgenhumor).

Alt dette medfører en mer omfattende etterbehandling i form av operasjoner, uvisst ennå i hvilket omfang og rekkefølge. Full forvirring råder. Jeg må operere bort eggstokkene (de trenger jeg for så vidt ikke lenger uansett, jeg er lykkelig for de tre barna jeg har) og begge brystene (jeg får forhåpentligvis nye og kan gå uten BH med puppene i været resten av livet, fortsatt galgenhumor). Oppklaring, kunnskap og innsikt mottas med takk. Disputasen blir utsatt, men jeg skal komme i mål! Og jeg gleder meg til jul. Selv om jeg innrømmer at jeg gleder meg enda mer til sommeren. Jeg er nemlig inspirert av Gunhild Stordalen og har planer om å møte sommeren med tidenes kortsveis!

Solveig Salthammer Kolaas

Stipendiat i musikk ved Nord universitet, Levanger