En arena for trivsel, men også for læring

Juleavslutninger er bra på flere måter, skriver redaktøren.

  Foto: IH

Debatt

Førjulstida er blitt en travel tid for de fleste av oss. Ikke minst for dem som er opptatt innenfor ulike deler av kulturlivet. Alle kor og korps med respekt for seg selv har sin egen konsert oppunder jul. Teaterlagene driver intens med øvinger for premierer i romjula. Og rundt om på skolene er det ulike former for avslutninger. Også kulturskolene markerer at de er ferdig med høstsemesteret. Elevene finner seg anledninger nå før jul til å vise fram det de har lært.

Det er altså noe for enhver smak for oss som skal være publikum. Så langt tida strekker til er det da også svært trivelig med en kulturelt avbrekk, det være for å oppleve naboen som spiller i korps, unger eller barnebarn på avslutning i skole eller kulturskole, eller ved å oppsøke et arrangement rett og slett fordi du har stor, stor glede av det som presenteres fra scenen.

Fellesskap. Det er nok en viss fare for at jeg gjentar meg selv i denne kommentaren. Jeg tar likevel sjansen, for enkelte ting er så viktig at det kan gjentas og gjentas. Da snakker jeg blant annet om å få fram verdien av det kulturlivet nå tilbyr oss av opplevelser. Her gis det ut dobbelt. I de fleste tilfeller er det nemlig like viktig, og like artig for dem som står på scenen, som vi som sitter i salen. Det betyr mye å få vist fram hva en kan, det man sammen med andre har øvd på gjennom en lang høst. Det er de færreste av oss forunt å få spille hovedrollen. Men alle tar del i fellesskapet. Og den helheten betyr i denne sammenhengen langt mer enn de individuelle prestasjonene. Det er lov å ha det artig i lag. Det er det som gir livet mening og som trolig er det viktigste limet i denne settingen.

Læringsarena. Uansett om du er stor eller liten ligger det også mye læring i få vist fram hva en kan. Det betyr nok aller mest for de minste. Det slo meg sterkt da jeg på søndag fikk oppleve kulturskolen i Levangers framføring av «Et juleeventyr». Hva gjør det ikke for selvtillit og mestringsfølelse å få stå på scenen for en fullsatt sal. Barnet som har gått med klumpen i magen i lang tid som husker replikken og framfører den på rett plass til rett tid. Eller dansetrinnet og sangen! Hva betyr ikke klappen på skuldra, eller den langvarige applausen? Den første sceneopptreden er en lærdom som varer livet ut. Vi skal ikke kimse av det!