Kunne roboter ha skrevet juleevangeliet?

Nei, fastslår Terje Carlsen

Byline bilde kronikk. Terje Carlsen 

Debatt

Magneten kjøpesenteri Levanger er et ypperlig sted å frekventere i disse førjulstider. Der treffer man mye folk og man får høre ting som setter tankene i sving. Forleden kom jeg i snakk med en kar som fortalte meg at nu har vitenskapen kommet så langt at forskerne kan klone Terje Carlsen til 199 like kopier og at jeg derved kan oppfylle meg selv som den tohundrede. Dette går rett inn i en høyst aktuell diskusjon om Kunstig intelligens (AI=Artificial Intelligence) og følgelig hva som er distinkt menneskelig. Det er forsåvidt en gammel debatt som har pågått i over 2000 år, mellom Platons rasjonalisme versus Aristoteles empirisme, og som kulminerer i forestillingen om speilnevroner versus Kants Kritikk av den rene fornuft. Selv Mosers kommer ikke forbi Kant. Fordi Kant stiller helt eksplisitte krav til gyldighet og genese. Så hva består den menneskelige bevissthet av, er det Brain eller Mind? Er den en funksjon av nevrale fyringer per ce, eller er den en funksjon av at Mennesket er hva det ikke er, slik eksistensialisten Jean Paul Sartre formulerte det. Derfor kan en mann ha innbilt svangerskap og utvikle fenotypiske kjennetegn som en svanger kvinne, det kan ikke en robot (Trance-Related Pseudocyesis in a Male. International Journal og Clinical and Experimental Hypnosis 1988)

Den populære maskinmetaforen tegner opp et bilde av at menneskets bevissthet nettopp er et utrykk for nevrale fyringer og ikke stort annet. Forestillingen om det klonede menneske er sånn sett en naiv forestilling om det å være menneske. Mer som når et barn tegner et hus med bare fronten som blir representert. Eksemplet viser som førsteamanuensis Anita Leirfall påpeker i en hand-out jeg har fått av henne, at det ikke er tilstrekkelig å forklare romlig orientering utelukkende ut fra mennesket som kroppssubjekt med tilknyttede romlige retningskoordinater. Hvis så var tilfelle, ville vår romlige sansning (vårt perseptuelle felt) være begrenset til vår kropp og det stedet som kroppen opptar i rommet. Jeg er dessuten ganske så skeptisk av natur og lar meg ikke uten videre overbevise at maskin og menneskelig bevissthet vil konvergere om gitt antall år. Joda, jeg vet at roboter har deltatt i novellekonkurranser og kommet ganske så langt, slik som i Hoshi Schinichi Award i Japan. Potentater innenfor maskin-intelligens-miljøet hevder sågar at det ikke vil gå mer enn drøye tretti år for roboter kan erstatte sofistikerte kirurger og at intelligente maskiner kan skrive bestselgende romaner. Men hvilke maskin kunne for eksempel skrive Olaf Bull skjøre poesi om at han, «hvis afmagt veiet i fineste maal sit eget mot andres — den, det aldrig blev givet, brutalt at bænde til fordel vægtens naal».

Moserekteparet fikk ny oppmerksomhet i verdens forskermiljøer da de i prestisjetidsskriftet Nature identifiserte tidssansen, et nettverk av hjerneceller som gjør at vi kan sortere hendelser og minner utfra disses kvantitative og kvalitative forskjellighet og således huske hvor vi var, og når vi var der. Men Mosers rotter har ikke svære greiene til frontallapp, laboratorierotter har derfor ingen kunnskap om at de skal dø, de blir ikke skilt og arbeidsledig og flytter inn i en 2 roms på Romsås, de får den maten de behøver og slipper å engasjerer seg i spørsmål som hva skal jeg bli når jeg blir stor og hvem de er. Så hva er da et menneske? slik lokalhistorikeren Asbjørn Eklo spurte om i innlegget, Hvordan er vi mennesker egentlig?, i avisa Innherred 13. november. Eklo peker på at mennesker har moral. Det er det ingen annen skapning som har. Og det har heller ikke maskiner. De store spørsmål faller derfor utenfor robotens horisont. Var det ikke slik, ville hele vår sivilisasjon falle i grus.

En annen kritikk av maskinmetaforen er at den ikke kan forklare årsaksretningen mellom sensomotoriske opplevelser og nevrale korrelater. Vi har ikke vært på månen og vi har ikke sett Gud, men de fleste av jordens innbyggere anerkjenner at både Månen og Gud finnes. Det er et spørsmål om et trossprang, mening og identitet. Skjønt, det er bare Månen som tar predikat, Gud eksisterer ikke i ontologisk forstand.-Hjernens eneste oppgave er å regulere temperaturen i kroppen, hevdet Aristoteles den gang sjelen lå i brystet. Nei, hjernens oppgave er å tjene overlevelsen, å fange mat og å unngå farer, hevder vi. Da den snart 90-årige Håkon Bleken ble intervjuet i Aftenposten av psykiater Finn Skårderud slo han fast: «Kunsten er det motsatte av tidsfordriv. Den er et forsøk på å holde tiden fast – den er dødsfordriv!». Å lage god pizza eller operere en blindtarm handler derimot om å være situert i tid og rom over tid. Hjernen blir som vi lever. Altså: Cells who fire wire. Derfor er Picassos Guernica verdt tusenfold mye mer enn et husbankhus eller en lektorlønn.

Da er vi igjen tilbake til Mosers laboratorierotter: De har ingen kunnskap om døden, de har ikke pårørende som får kreft eller begår selvdrap eller barn som forteller dem at de er en dårlig rottefar. Slike erfaringer har heller ikke roboter. De må mates av mennesker. Den egenskapen som skiller mennesket fra andre levende og skapte vesener er trangen til å skape mening i det meningsløse. Det som var meningen i livet mitt da jeg begynte på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen i 1979, er dessuten ikke den samme for meg i i 2018. Derved ligger det i sakens natur at en ikke kan klone 199 kopier av den Terje Carlsen jeg var da og skape en 62-årig Terje Carlsen av i dag. Jeg er ikke engang den samme som jeg var i går. Den menneskelige hjernen er preget av en veldig plastisitet. Maskinmetaforen kan altså være grei å ha som et bilde for å forklare menneskets hjerne med, i et frosset øyeblikk, men den er fullstendig utilstrekkelig til å forstå hvert menneske som en unik skapning. Var det ikke slik, hadde ikke Menneskerettskonvensjoner noen begrunnelse. Det som derimot skiller geniet fra oss alminnelige er evnen i å gi rommet og tiden en helt ny mening. Det kan ikke roboter og kloner gjøre. Algoritmer tillater ikke det.

Terje Carlsen

Frilansjournalist