– Jeg fikk bare én pakke til jul - det var urettferdig!

Odd Helge Roksvåg regner med at han har gått glipp av verdier for 100.000 kroner fordi han er født på feil dag.

Barn har lov til å være egoistiske. Er det slik at mange voksne også ønsker seg to pakker i stedet for en? Vi husker at vi har rettigheter, men glemmer at vi har plikter, skriver dagens spaltist Odd Helge Roksvåg. Foto: NTB scanpix  Foto: Kallestad, Gorm, NTB scanpix

Debatt

Julaften husker jeg fra min barndoms jul som en travel dag. Da skulle juletreet inn og pyntes. Kanskje var det ikke hogd før på morgenen heller. Selv om det er over 55 år siden, husker jeg at vi fikk en del julegaver på denne tiden også. Ikke leker i plast og alt slags juggel som business nissen har kommet med, men nyttige ting som f. eks ny genser eller nye ski. Fikk man noe nyttig som kunne brukes ute, var det å stå opp tidlig morgenen etter og ut og prøve.

1. juledag er nok årets aller helligste dag. Dagen oser av fred og ro - direkte hjemmekoselig. Før i tiden skulle alle være hjemme denne dagen. Å gå bort på årets helligste dag var dårlig folkeskikk. Kirka var den eneste plassen man kunne besøke på 1. juledag. Dette var dagen da alle skulle være glade og snille mot hverandre, selve prototypen på en lykkelig dag.

Det var ikke jeg! Tenk å fylle år på en sånn skitdag. Dette må være den aller verste dagen man kan finne på å føde et barn på. Alle som tenker tanken på å lage barn må sette seg ned og regne før man starter på jobben. Ikke finn på å la et barn bli fødd på årets helligste dag.

Hvert år da jeg var barn gjentok det samme seg på julaften. Kom det en pakke sto det sirlig skrevet på pakkelappen. God jul og gratulere med morgendagen! Bare en pakke? Dette var jo direkte urettferdig. Alle andre fikk jo en pakke på julaften, og en ny pakke den dagen de fylte år. Det var vel i 7-8 års alderen jeg virkelig begynte å skjønne at jeg var utsatt for noe direkte urettferdig. Et direkte komplott. Hvem hadde bestemt at akkurat jeg var fødd dagen etter Jesus? Hadde jomfru Maria holdt ut denne fødselen i noen dager kunne min fødselsdag vært som andre barns. Alt var Jesus sin feil. Ikke rart han rømte til himmels.

Det var nok i 15-års alderen jeg begynte å regne på hva dette hadde kostet meg. Dette hadde etter hvert blitt en økonomisk sak. Hvert år fikk jeg kanskje en seks-syv pakker der julaften og bursdagen var sammenslått. I løpet av de første 15 årene hadde jeg da gått glipp av nærmer 100 pakker. Nå når jeg er blitt 60 år har jeg kanskje gått glipp av bort imot 400 pakker. Regner man prisen på en gave til ca. kr. 300,- 2018 kroner har jeg gått glipp av over 100 000 kr. Noe så urettferdig! Hvor kan man søke om erstatning for en slik en stor urett. Selv om det er Jesus sin skyld er det vel ikke mulig å saksøke han. Kanskje jeg skulle laget en Vipps konto der alle som gav meg kombinerte gaver kunne sette inn det de skylder meg? Det er vel nytteløst! De fleste som gav meg pakker da jeg var barn har nok dratt samme veien som Jesus.

Nå kan jeg nok ikke dra dette lenger. Dette er selvsagt bare satire. Selv om jeg enkelte ganger da jeg var barn følte at dette var urettferdig på ordentlig, har jeg selvsagt for lenge siden slått dette fra meg. Nå er jeg utrulig takknemlig hvis jeg får en pakke, men kanskje like takknemlig for en hilsen på bursdagen.

Barn har lov til å være egoistiske. Er det slik at mange voksne også ønsker seg to pakker i stedet for en? Vi husker at vi har rettigheter, men glemmer at vi har plikter. Alle vil ha mer i lønn, men vil betale mindre i skatt. Norge har foreløpig rodd på den enorme oljerikdom. Har denne rikdommen fått oss til å glemme våre plikter?

For en tid siden leste jeg et innlegg på facebook der en far skrev at han var så lei av å bli innkalt til dugnad til fotballaget der hans sønn var med. Han hadde en viktig jobb og arbeidet lange dager og hadde ikke tid til denne dugnaden. Måtte da være noen andre som kunne ta dette. Han tilbød seg også å betale for å slippe.

Dugnad er selve symbolet på den norske folkesjela. Vi som er så heldige å bli fødd i Norge har trukket gullkortet. Vi er kåret til verdens beste land å bo i av FN i 2018, men er vi verdens beste på plikter?

Nå i høst har vår lokalavis har vært full av innlegg fra foreldre og lærere før budsjettbehandlingen her i Verdal. Alle vil ha mer penger på skolebudsjettet. Hva om det kanskje er eldreomsorgen som trenger pengene mest, men de har ingen til å rope for seg. Hvem trenger en ekstra hånd, eller en ekstra krone på budsjettet bes?. Sykepleieren som arbeider i hele jula og ellers er på arbeid tredje hver helg - eller læreren som har fri i jula og helgene. Hvor er det blitt av solidariteten? Tenker vi bare rettigheter og ikke plikter? Vil vi ha flere pakker enn vi gir?

Kåringen til verdens beste land å bo i har selvsagt sammenheng med den voldsomme oljerikdommen vi har. Hele det norske samfunnet er bygd med penger fra det sorte gull. Når inntektene etter hvert vil gå ned, har vi da råd til å opprettholde alle våre såkalte goder eller rettigheter som jeg kaller det?

Er det ikke på tide vi begynner å tenke annerledes i god tid, så fallet ikke blir så stort.

Nyttårsaften er tid for løfter for det nye året. Hva om vi alle satte oss ned og bestemte oss for at neste år skal vi gi litt mer enn vi får. Kanskje kan både jeg og mange andre Vippse noen kroner til et godt formål i stedet for å kjøpe en ny bukse eller ny kjole. Kanskje kan ungdomsskoleelevene her i Vuku ta en besøksdag på eldresenteret pr. uke og hjelpe til. Det er så mye vi kan gjøre i stedet for bare å kreve og stå på våre rettigheter. Vi er alle et produkt av tiden vi lever i, men det er kanskje ikke så dumt å tenke litt på hvordan våre foreldre og besteforeldre levde. Nøysomhet er et ord som snart er forsvunnet. Ta det fram og smak litt på ordet inn i det nye året.

Ha en fortsatt god jul og et godt nytt år!

Odd Helge Roksvåg

Kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet