Spaltisten

Gjør noe

I dette nye året skal jeg virkelig realisere drømmene mine, tenker jeg. Det er nå eller aldri, skriver Oddny Gumaer.

Oddny Gumaer. Logobilde. Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge 

Debatt

Som troll i eske hopper de opp, appene, artiklene og programmene som tilbyr et bedre liv etter nyttår. Det handler om å sette seg realistiske mål for evig fitness, om å bytte ut multekremen med grønnkål, om å rydde huset tomt for tull og tøys, og bli sittende igjen bare med det vesentlige. Altså, presskanna og «Snøsøsteren» av Maja Lunde og Lisa Aisato.

Selv lar jeg meg påvirke. Nå vurderer jeg å gjenoppta min morgenyoga. Det er akkurat ett år siden jeg begynte, og akkurat 11 måneder siden jeg sluttet. Men, konkluderer jeg, jeg har modnet et helt år, så hvorfor skulle jeg ikke kunne klare å rulle ut av senga kl 05.30 hver morgen bare for å nyte nedoverpekende hund eller kamelstillingen? Jeg kan avslutte med liggende heltestilling før jeg tar fatt på dagens gjøremål som er å redde verden. Dette starter ofte med å lufte hunden for så å skjære opp brød.

I dette nye året skal jeg virkelig realisere drømmene mine, tenker jeg. Det er nå eller aldri. Jeg ser det for meg mens jeg unngår å legge merke til at ei lyspære har gått ut og at jeg har glemt å ta ut restavfallet. Jeg ser for meg suksess og bare smilende mennesker. Når jeg skuer framover, mot dette ubrukte året, finnes ingen av de personene som irriterte og plaget meg i 2018. Det kommer til å bare være ja og velkommen hele vegen, og før jeg vet ordet av det, sitter jeg på Skavlan og forteller hvordan det gikk til.

Carl Jung skrev at den som ser ut, drømmer, mens den som ser på innsiden, våkner. Jeg tror han snakket om meg og innsiden min. Jeg har våknet. For jeg innser at jeg er nesten akkurat den samme personen i 2019 som jeg var ved avslutningen av 2018. Noen celler har blitt skiftet ut, og jeg har lært et par nye hovedsteder gjennom familiens nyttårskviss. Ellers er jeg nok likedan. Litt nedslående kanskje, men sant.

Likevel inspirerer det meg. Ikke til å rydde mer, men til å stille det urgamle spørsmålet: Hvorfor? Finner jeg ikke et tilfredsstillende svar på dette, så kan jeg likegodt gi opp både HIIT og gurkemeie. Er det fordi jeg vil være noe, eller er det for å gjøre noe at jeg ser for meg suksess i form av et skjønt ansikt, en sexy kropp, kule klær og et ellers vellykket liv fylt av spenning og mening? Svaret er selvfølgelig individuelt. Det er sikkert noen som kommer til å svare at de rett og slett ønsker å være en vakker person men masse penger som blir beundret av mange og får rekordmange hjerte-emojis på Insta-bildene sine. Det er en ærlig sak. Personlig synes jeg det blir litt meningsløst og ser for meg at det også kan bli kjedelig i lengden.

Selvfølgelig vil jeg også bli bedre. Her er det mye ugjort. La det være sagt. Jeg tror også at det er mulig for meg å endre meg i 2019. Noe annet hadde jo vært deprimerende. Jeg bør ta tak i både temperamentet og beinstillingen i min knebøy. Og hvorfor er dette?

Fordi jeg har et mål om å kunne påvirke mennesker, trøste, holde rundt, utfordre og gi. Jeg har lyst til å bli venn med de ensomme og til å dele maten min med de som er sultne. Jeg har tenkt å invitere mange hjem til måltider rundt et langbord i året som kommer, og jeg har planer om å gå langt slik at samtalene aldri trenger å ta slutt. Jeg vil bli best på å ta med egne handlenett til butikken og jeg ønsker å huske navnet på de nye menneskene jeg møter. Jeg har tenkt å bruke ordene i hodet mitt til å formidle det jeg synes er viktig slik at det kan bli endring. Det er derfor styrketrening så vel som sudoku kan være avgjørende. Det skulle liksom ha tatt seg ut om jeg ikke kunne løfte opp min syv år gamle eritreiske venninne og klemme henne mens vi snurret rundt som snurrebasser. Fordi jeg har sluntret unna knebøy.

Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge