Debatt

Djevelens barn, biskop Herborg Finnset?

Hva vil du i dag si til de av oss som har en NS-historie i den tunge bagasjen når du 6. januar besøker Stiklestad prosti, biskop Herborg Finnset?
Debatt

Dere er djevelens barn, sa prosten i Levanger kirke til min 14-årige mor og hennes venninne som sto til konfirmasjon i september 1945. Hva vil du i dag si til de av oss som har en NS-historie i den tunge bagasjen når du 6. januar besøker Stiklestad prosti, biskop Herborg Finnset?

I maidagene 1945 kjørte politi og hjemmefrontsfolk rundt på små lastebiler som gikk på knott og samlet inn de tusener som svek. Hårde dommer ventet, især for de mest aktive NS-medlemmene, torturistene og frontkjemperne. Oppgjøret førte til rettssaker mot omlag 92 000 siktede, hvorav rundt 50 000 ble straffet, omtrent 17 000 med fengselsstraffer og de resterende med bøter av varierende størrelse. Noen fikk begge deler, også de som hadde vært passive medlemmer av det fascistoide partiet Nasjonal Samling siden før krigen, da partiet ennå var legalt. Quisling og NS-regjerings forsyndelse var at de støttet av tyske bajonetter satte demokrati og rettsstat ut av spill og ga den brutale Reichkommisar Josef Terboven frie hender til blodsutgytelser.

I tillegg til fengselsstraffer kom også til at det ble idømt 45 endelige dødsdommer, hvorav 37 ble fullbyrdet. 27 av disse var norske landssvikere, mens 10 var utenlandske krigsforbrytere. I Trøndelag havnet mange av de fengselsdømte frontkjempere og NS-medlemmer på Innherred Tvangsarbeidsleir på Falstad til dommer fra noen måneder og opptil10 års tvangsarbeid. I tillegg til fengselsstraffen mistet de fleste sine borgerlige rettigheter for 10 år, og de ble nektet å ta høyere utdannelse etter endt soning. Den veldige skam som knuget landssvikerfamilier ble rent psykologisk løst ved løgn og forstillelse, i genrasjoner. Det hadde sin pris, viser studier, Om de landssvikdømte-Straff, soning og sykdom, av professor emeritus Anders Chr Gokstad (1999). Mange fikk somatiske sykdommer i langt større grad enn normalbefolkningen, som revmatisme, mavesår og karlidelser. Innleggelser for nervøse lidelser økte også mye for denne gruppen og resulterte i stor økning i innleggelser (op.cit).

Mange av NS-medlemmene fikk altså betydelige utfordringer etter krigen, økonomisk, fysisk og psykisk. I den senere tid er det imidlertid blitt økende forskningsmessig belegg for at psykiske traumer skriver seg inn i biologien. Det snakkes om toksisk stress og hva det gjør med oss. Epigentikken har avdekket at det ikke nødvendigvis er en lineær forbindelse mellom gener og kropp og sinn. Men at det er miljøpåvirkninger som skrur på og av genetiske disposisjoner for sykdom og helse. Kanskje så mye som en halv til en million nordmenn er etterkommere etter disse landssvikerne. Det siste tiåret har det da også blitt etablert empiri at erfaring – i betydningen av den informasjon et individ gjennom sitt livsløp erverver seg gjennom sansing og psykiske og fysiske opplevelser – er grunnleggende biologisk relevant.

Da min mormor ble psykiatrisk syk etter krigen, var det min mor som måtte pleie henne. Det gjorde hun helt til 1980. Min mor hadde gode evner, men det var ikke snakk om ta noen utdannelse for henne. Økonomien i heimen var skral etter at foreldrene hadde betalt en stor landssvikbot, dessuten fikk hun pleiemessige forpliktelser i heimen. Min 14-årige mors brøde da hun sto til konfirmasjon i september 1945 var altså at hennes far og mor meldte seg inn i NS under krigen. Men min mor lot seg aldri friste til å søke tilflukt løgnen, slik mange NS-etterkommere gjør. Mors motto har også jeg gjort til mitt motto: Gi aldri etter for løgnen. For da blir vi Gjengangere, fysisk og psykisk, slik Osvald Alving og hans mor Helene Alving. For løgnen innhenter oss den som skyver sannheten fra seg. Selvsagt koster det å stå med rak rygg. Men man forderver ikke sin egen og sine barns sjel på den måten.

De to jentene, min mor og hennes venninne, krøp sammen av skam i flokken av unge mennesker under blikket til fariseeren på konfirmasjonsdagen. Men i en liberal rettsstat skal den enkelte bare hefte for seg selv. På bildet over konfirmantene fra september 1945 kan en likevel se hvordan min 14-årige mor vender seg bort fra de andre, som om hun vender seg bort fra livet. Det er den undertryktes reaksjon, hun bærer overgriperens skam som sin egen. Min mor hadde da neppe heller konfirmert seg i Den norske kirke om ikke hennes mor hadde satt inn på det. Jeg har selv meldt meg ut av Den norske kirke, det gjorde jeg mens den ennå var en statskirke. Det jeg skriver må derfor ikke oppfattes som noen apologetikk for nazismen. Nazismen var ond og grusom. Men det var altså også Den norske kirke den dagen i september 1945. De hundretusener som i dag lever med en NS-historie i bagasjen, er fremdeles bærere av skammen fra tapersidene, en skam som naturligvis forsterkes av fredsjubileer og helteepos på film og på prent. Riktignok er arvesynden en bibelsk størrelse, men er ikke den kristne tilgivelse også hovedsøylen i Den norske kirke, Herborg Finnset?