«Vår aktivitet kan og skal ikke være en erstatning for udekkede behov for kvalifiserte helse og sosialarbeidere»

– Som pensjonister vil vi selv bestemme hvordan vi skal gi av den tiden vi eier for en stakket stund, skriver hun.

Ordfører Børn Iversen. Fellesmøte på Arken for alle pensjonistforeningene.   Foto: Roger M. Svendsen

Debatt

Eldrereformen «Leve Hele Livet» startet 1. januar 2019(St.meld 15 2017-2018). «Leve Hele Livet» skal bidra til at eldre kan mestre livet lenger, og ha en trygg og aktiv alderdom. Et aldersvennlig samfunn er idealet. Det er betimelig å spørre: Har vi ikke et aldersvennlig samfunn ? Kan vi stole på at reformen gir bedre rettighets garantier til oss eldre enn tidligere?

Det mangler ikke på sentrale føringer som gir anvisninger på hvordan en trygg og verdig alderdom skal utformes i praksis. Realitetene i løftene om en trygg og verdig alderdom i kommunal regi er imidlertid en sørgelig historie i norsk velferdspolitikk fra 1988 og fram til i dag. De er så dårlige at eldrepolitikken har fått merkelappen « de brutte løfters politikk».

I 1988 fikk kommunene ansvar for utbygging av sykeheimene i tillegg til det ansvaret de allerede hadde for hjemmebasert omsorg. Hovedbudskapet har vært og er det samme: De kommunale pleie- og omsorgstjenestene skal legge til rette for en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig og så langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle behov.

I mange kommuner har prioriteringen av eldreomsorgen i tråd med de overordnede mål om trygghet og verdighet veket for økonomiske argumenter og knapphet på tilbud både når det gjelder sykeheimsplasser, hjemmebasert omsorg og dagtilbud.

Den kommunale råderetten førte til så dårlige prioriteringer innenfor eldreomsorgen at Stortinget i 2011vedtok å innføre en egen verdighetsgaranti . Den skulle brukes til til å sikre kvalitet på tjenestene.

Kvaliteten på tjenestene innebærer:

at du har rett på en bolig tilrettelagt etter ditt behov

rett til å leve et så godt og meningsfullt liv så lenge som mulig

rett til legehjelp

rett til lindrende pleie verdig død.

Verdighetsgarantistene med statsråd Hansen i spissen lovte at kommunenes merutgifter skulle kompenseres. Slik skulle det ikke gå. Etter dette har vi fått lovfestet retten til sykeheimsplass, men ikke nasjonale kriterier for tildeling av plass. Dermed er det i realiteten politikerne i den kommunen du bor i som bestemmer om du får hjelp og ikke ditt hjelpebehov.

Det er liten hjelp i rettigheter dersom ikke tilbudene er til stede. Eldreomsorg kan ikke drives uten å kjenne behovene. De må dekkes med konkrete handlinger og tiltak,og ikke med mer papir. Derfor er det bekymringfylt at det ikke loves friske midler av betydning til endringene. Kvalitetsforbedringene skal i all hovedsak skje ved endring av praksis, økt bruk av frivillighet og prioriteringer innenfor kommunenes frie midler. Den kommunale råderetten skal ikke røres.

Med bakgrunn i at kommunene i årene fra de fikk ansvar og til nå ikke har erkjent eller prioritert utbygging av eldreomsorgen på tilfredsstillende måte, frykter jeg at vi vil stå på stedet hvil hvis kommunenes selvråderett ikke skal røres.

Jeg tviler derfor på om den nye reformen vil føre til endringer i praksis. De argumentene vi nå oftest blir møtt med er økonomiske. Eldreomsorgen må effektiviseres for å være bærekraftig, «forsørgingsbyrden» for oss gamle er ved å true velferdsstaten.

Hva er det som gjør at mange av oss eldre tilsynelatende aksepterer en retorikk om reduksjon og varslet reduksjon i eldreomsorgen, underforstått at vi må senke forventingene til innholdet i en verdig eldreomsorg? Det har sogar blitt hevdet fra politisk hold i Verdal at eldreomsorgen har vært for god !

Perspektivmeldingen om framtidsutsiktene som regjeringen legger fram hvert fjerde år rommer positive framtidsutsikter for norsk økonomi. Selv om vi blir flere pensjonister per yrkesaktiv, vil selv den ikke veldig sterke veksten i produktivitet som er anslått være mer enn nok til å veie opp for den økte «forsørgelsesbyrden» som følger av den såkalte «eldrebølgen». Det antas at vi i 2060 vil ha råd til å oppfylle forpliktelsene i dagens velferdsstat. I tillegg vil vi ha noe å gå på. Det er en myte at vi ikke har råd til fellesgoder. Myten er skapt i et av verdens rikeste land med en regjering som reduserer fellesgoder til fordel for skattelettelser til de rike. Aldri har vi hatt så mange rike i Norge som nå, med tilsvarende økende sosial og økonomisk ulikhet.

«Vi vil dere vel», sa rådmannen i Verdal i et åpent møte om verdig eldreomsorg. Å ville oss vel er å sørge for at retten til velferdstjenester blir ivaretatt. Det er nok av eksempler: Tilstrekkelig antall sykeheimsplasser. Helse og sosialfagarbeidere som har tid og engasjement i oss eldre. Tilstrekkelig antall fastleger. Tilrettelagte dagtilbud med transport for de som ikke kan komme seg ut på egen hånd. Miljøarbeidere i sykeheimen. Avlasting og støtte til pårørende med stort omsorgsansvar. Trygghetsalarmer for alle som ønsker det. Dette er tjenester som må være forutsigbare innenfor kommunens ansvar og organisering. Frivilligheten kommer som et kvalitetstillegg.

Mange som har helse og overskudd ønsker å bidra til samfunnsnyttig arbeid. Frivillighet gir glede og fellesskap både for den som gir og den som får. Den springer ut av et overskudd og er en aktivitet forbundet med likeverd. Omfanget av frivillighet er allerede stort. Tiden pensjonister bruker på organisert og uorganisert frivillig arbeid anslås i en undersøkelse utført for Statens senior-råd til 45 000 årsverk i 2016. Det gir et verdibidrag til samfunnet på over 25 mrd. kroner i året. I tillegg kommer den store innsatsen fra pårørende. Omfanget av den uformelle omsorgen i Norge , hovedsakelig gitt av familien, er anslått til å være av samme størrelsesorden som omfanget av offentlige helse – og sosialtjenester! Selv om helsemyndighetene vil at frivillige skal gjøre stadig mer av omsorgsarbeidet i Norge så kan frivillige ha andre ønsker for livet enn det mottakerne av tjenestene trenger. Som pensjonister vil vi selv bestemme hvordan vi skal gi av den tiden vi eier for en stakket stund. Vår aktivitet kan og skal ikke være en erstatning for udekkede behov for kvalifiserte helse og sosialarbeidere.

Jeg er likevel overbevist om at det er mye å vinne på at våre erfaringer blir verdsatt og brukt når det gjelder forebyggende tiltak, for eksempel når det gjelder ikkekommersielle, fellesskaps byggende aktivitetstilbud i kommunene.

Den store tragedien for menneskene ikke er at vi dør. Det er at vi glemmer. Fordi vi har så lett for å glemme aksepterer vi omstendighetene for våre vansker som uunngåelige og kan derfor ikke se for oss alternativene. Vi må forsvare retten til å en trygg og meningsfylt alderdom – slik vi definerer den. Så enkelt og så vanskelig.

Hva kan vi gjøre? Etterlys kunnskap. Ikke slutt med påpekninger, Still spørsmål. Vær en stemme for de gode erfaringer, de finnes også, og en stemme for åpenbar urett. Tilby et likeverdig samarbeid.

Hvem vil tilbake til et samfunn hvor de som er mest sårbare må stå med hatten i hånda for å få hjelp, og hvor velferden forandres til veldedighet?

Til slutt - Hvem kan vi sette vår lit til ? Vi må sette vår lit til at vår generasjons pensjonister står side om side i kampen for et aldersvennlig samfunn. Det er på samme tid en kamp for å bevare velferdsstaten for alle aldre.

Godt nytt år!


Astri Vikan

Pensjonist