Takknemlighet er undervurdert

Ukens spaltist skriver om kraften i et oppriktig «takk».
Debatt

Vi satt rundt kjøkkenbordet hos ei god venninne en sen lørdagskveld for et par uker siden. Tapas, vin, og feiring av at flere av oss var blitt ett år eldre. Etter å ha vært gjennom alskens samtaletema fra global politikk til hårfjerning, spurte jeg mine venninner: Hva har dere vært mest takknemlig for i løpet av de fem siste årene? Noe skjedde med samtalen. Den endret brått karakter, fra høylytt uenighet om trivielle tema, til åpen og lyttende nysgjerrighet om personlige fortellinger.

Vi tok runden rundt bordet, og fortalte om valg vi har tatt, barn som har det godt, om hjelp vi har fått, opplevelser og gylne øyeblikk. Opplevelsen av trygghet, å være frisk, å elske og bli elsket. Meningsfylt arbeid, både i jobb og som frivillig. Trygghet til å gi litt mer faen. For å nevne noe av det som ble sagt.

Når det ble min tur valgte jeg å si takk til de som satt rundt bordet, for at de alltid er der for meg, som en utvidet familie. I tykt og tynt, i glede og sorger. «Takk, jenter. Dere betyr enormt mye for meg». Så godt det var å si det høyt. Noen tårer ble tørket bort. Rørt, berørt, salute!

Takknemlighet er undervurdert, både som følelse og handling. Denne erkjennelsen er ikke ny. At takknemlighet beskrives som en dyd og en menneskelig lykkekilde har vært et gjennomgangstema innen filosofi og ulike religioner gjennom historien. Ikke minst har det handlet om takknemlighet for flokken og mennesker som er viktige for oss.

Det er disse båndene jeg skriver om nå, der kjærlighet og snillhet kan beskrives som takknemlighetens grunnstoff. Snillhet som handling og takknemlighet som uttrykk styrker båndene mellom oss. Dette er sannsynligvis både fellesskapets sterkeste kraft og enkeltmenneskets største lykkekilde. Derfor har også takknemlighetens virkninger havnet i psykologiens søkelys.

Takknemlighet kan ha mange uttrykksformer, men det å si det høyt og fortelle det til den det gjelder, har større kraft enn du kanskje aner.

Å uttrykke takknemlighet til et annet menneske er i psykologien regnet for å være en av de mest pålitelige metodene for å fremme livskvalitet, både for en selv og for andre.

Et eksempel er et forskningsprosjekt av Kumar og Epley fra 2018, der deltakere, gjennom flere eksperimenter, beskrev sin takknemlighet ovenfor noen de satte pris på. Deretter skulle de anslå hvor overrasket, lykkelig eller pinlig berørt mottakerne ville føle seg. Etter å ha mottatt beskrivelser av takknemlighet, rapporterte de som ble takket hvordan de faktisk følte det.

De som uttrykte sin takk undervurderte sterkt den positive effekten takksigelsene gav hos de som ble takket. Takknemlighet formidlet ansikt til ansikt, med varme og oppriktighet, betydde ekstra mye. Samtidig ble forventningen om pinlighet sterkt overvurdert. De som mottok takken ble ikke flaue, de ble glade og berørt. Å takke var heller ikke så vanskelig som forventet.

Med andre ord: Vi har en tendens til å undervurdere takkens betydning. En slik undervurdering kan holde folk borte fra å uttrykke takknemlighet i hverdagen. For mange er det langt enklere å takke for trivialiteter og materielle goder enn mennesker som betyr mye for oss. Å si «Takk for maten», uten å reflektere over følelsen av takknemlighet, skjer nok langt oftere enn at vi oppriktig sier «takk for at du er du, akkurat som du er, og takk for alt du betyr for meg». Vi antar ofte at folk vet at de blir satt pris på. Vi tror gjerne at det blir for mye av det gode, med overdose kliss og føleri. Men sannheten er at mennesker trenger mennesker som sier takk.

En samtale med en venn åpnet også øynene mine for at også vanskelige livshendelser kan gi en følelse av takknemlighet. «Du skulle nok ha vært de opplevelsene foruten», sa jeg til henne. Til min overraskelse sa hun: «Nei, for uten dem hadde jeg ikke vært meg. Og uten dem hadde jeg nok ikke satt så stor pris på det mange andre tar for gitt».

Jeg merker det også selv. Når livet røyner på, kan takknemligheten bli ekstra synlig. Likevel måtte også jeg ta litt sats for å beskrive min takknemlighet høyt til mine venninner. Å bli tatt imot som hele, sårbare og avhengige skapninger er kanskje det mest takknemlige vi kan oppleve som mennesker. Vanskelige følelser som blir møtt roer seg. Vanskelige følelser som blir avvist kan vokse seg til store, sorte hull. Kanskje er det sånn at kjærlighet, snillhet og takknemlighet er sikkerhetsnettet som gjør at man ikke faller nedi og blir slukt av mørket. Hender som strekkes ut, trekker deg inntil, med ei lommelykt på innerlomma når mørket faller på.

Fra vi blir født til vi dør er vi avhengige av flokken. Vi trenger alle å bli sett og anerkjent, aller først for den vi er, men også for det vi gjør og gir. Å takke er en helt sentral lykkekilde som koster lite eller ingenting. Gode relasjoner til andre mennesker er menneskets mest potente «lykkepille», og som virkemiddel bør det derfor løftes til topps i samfunnsutviklingen. Men det krever at folk engasjeres i takk som uttrykk, ikke «bare» som følelse. Takk som uttrykk starter imidlertid med en bevissthet om takknemlighet som inntrykk. Dette er en evne som kan øves opp ved å kjenne etter, gjerne som et daglig rituale, der en bevisstgjør seg selv for det man er takknemlig for. Ekstra virkningsfullt er det hvis man deler det med andre. Følelsen av takknemlighet er helsebringende i seg selv, men forsterkes når den blir uttrykt gjennom ord og handling. For det er ikke bare den som blir takket som får gevinster i form av gode følelser og sterkere sosiale bånd. Den som uttrykker takk vinner også i form av glede og styrket relasjon. Prøv selv, og kjenn etter!

Å takke medlemmer i flokken din kan bygge, styrke og åpne nye dører, både i nære og fjerne relasjoner. Ulike uttrykk for takknemlighet er som oksygen for å holde fellesskap i live. Men vi må øve oss, både som samfunn og individer, meg selv inkludert. Til neste jentekveld er i alle fall terskelen senket. Å uttrykke takknemlighet oppleves bedre og betyr mer enn du kanskje tror. En forskningsbasert lykkekilde er det også. Så det er bare å takke, så ofte du kan.

Med håp om at takknemlighetens kraft bringes videre rundt nye kjøkkenbord, takk for at du leste.

Dina von Heimburg

Stipendiat ved Nord universitetet og folkehelsekoordinator i Levanger kommune