Innlegg

«Hver eneste dag var jeg redd for at noe kom til å skje, noe helt forferdelig.»

Løvetannjenta har en sterk fortelling om seg selv.

Drømmen om å fly vekk og bosette seg i paradiset, har kommet i oppfyllelse for «Løvetannjenta». Foto: Scanpix 

Debatt

Vold er en form for makthandling som handler om å skremme, skade eller krenke, det å gi en slik forferdelig smerte som er ubeskrivelig og ikke minst det å få noen til å gjøre noe mot sin egen vilje. Volden trenger inn i alle deler av livet, noe som er en helt forferdelig følelse. Det å leve med vold i hjemmet har slettes ikke vært lett. Noen dager er lettere enn andre og det varierer fra time til time. Man vet aldri hva som skjer den neste timen. Noen ganger drømte jeg faktisk at tiden sto helt stille, så stille at ingen beveget seg. Jeg startet med å lukke øynene mine veldig hardt, så hardt at det ikke var mulig å tvinge dem opp. Jeg drømte om en plass som ventet på meg, en plass ingen andre enn jeg var. Jeg drømte meg gjennom mørket og gjennom en stor dør, inn den døren var det ingen, men det føltes som hjem.

Hver eneste dag var jeg redd for at noe kom til å skje, noe helt forferdelig. Man føler at man er innesperret i et bur og at man er villig til å satse alt for å komme seg ut. Jeg har sittet med den følelsen at «nå kommer mamma til å dø». Liten som jeg er, springer jeg imellom mamma og pappa, noe som gjorde situasjonen mye verre. Om jeg hadde visst bedre skulle jeg ha hentet hjelp. Hver eneste gang mamma ble dyttet ned 15 trappetrinn reiset hun seg opp, og tok vare på meg. Mamma latet som ingen ting og levde livet som om ingenting hadde skjedd. Selv om jeg var lita skjønte jeg at dette var galt. Dette var noe som foregikk dag etter dag.

Skolen var noe som var veldig vanskelig. Jeg var urolig og vanskelig å håndtere. Jeg var en utforsker som kunne finne på helt ubeskrivelige ting. Jeg greide rett og slett ikke skolen. Helt til 6. klasse hadde jeg 1.klasse pensum. Jeg var sjeldent på skolen, siden jeg var syk. Jeg hadde ofte omgangen og hadde feber. Jeg var allerede utslitt som 10 åring. Lærerne så dette og begynte å sende inne bekymringsmeldinger.

Jeg var ofte ute i gatene på sene kvelder. Jeg kunne gå veldig langt, mange timer. På disse turene tenkte jeg på alt mulig, fra sjokoladekake til drømmejobben. Er det noen lys jeg er mest vant til så er det gatelysene. Det var gatelysene som fortalte hvor jeg skulle gå. Jeg gikk aldri der det ikke var lys. Da jeg kom hjem gikk jeg alltid inn gjennom vinduet til rommet mitt og la meg i sengen. Jeg sov aldri godt fordi jeg var livredd, men jeg drømte med øynene åpne om en framtid med sol og glede.

Jeg våkner midt på nettene og hører mamma skriker og jeg blir som vanlig livredd for å gå ut av rommet. Men så nysgjerrig som jeg er, går jeg ut av rommet. Det eneste jeg husker på fra denne natten var at mamma lå nederst i trappen med en hel potetsekk over seg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Pappa kom og drog meg i øret og løftet meg inn på rommet. Dette var tydeligvis ikke noe jeg skulle se. Det var mye verre å høre lydene, for jeg visste aldri hva som skjedde. Om jeg bare hadde vært eldre, så skulle jeg ha ringt politiet.

Jeg visste at hver eneste gang jeg gikk hjem, skjedde det noe. Noe som jeg alltid ville huske. Jeg ville være en fugl som kunne fly fritt og til et hvilket som helst land. Men det som holdt meg tilbake var at jeg skulle passe på mamma og min søster. Det var veldig ofte jeg faktisk satt som vakt, jeg hadde en innbygd klokke slik at jeg visste akkurat når pappa skulle våkne og når han kom hjem fra jobb. Jeg skulle være min mor og søsters livvakt, det var jeg bestemt på.

Drømmen om å fly vekk og bosette seg i paradiset, har kommet i oppfyllelse.

«Løvetannjenta»