«Hvorfor er du så glad?» spurte jeg en voksen mann som kom dansende nedover fortauet en dag jeg var ute og gikk

Han tok ut øreproppene og smilte bredt: «I am thinking about Love!» Så gikk han videre, fortsatt dansende.
Debatt

I Uganda så jeg mennesker danse på gata mens de gikk alene på en helt vanlig ettermiddag. Det var veldig sannsynlig at de ikke hadde strøm i huset når de kom hjem. Man får nemlig bare elektrisitet to timer i døgnet. Jeg så kvinner sitte ved landsbybrønnen og prate og le mens de på omgang fylte vannkannene de etter hvert plasserte på hodene sine før de vandret hjem. I et land med kaos og fattigdom kledde man seg sprudlende og smilte til de forbipasserende.

Det er lett å sammenligne dette med stramme ansikter og målbevisst gange i kalde Norge. Vi har viktigere ting å tenke på her. Som strømpriser og løsslupne politikere, irriterende trafikanter og folk som ler for høyt, veier som har hull og naboens hund som bjeffer. Dessuten, hva hadde folk tenkt om jeg tok meg en svingom på vei til Kiwi? Det skulle liksom ha tatt seg ut om jeg kom kledd som på karneval i banken.

«Hvorfor er du så glad?» spurte jeg en voksen mann som kom dansende nedover fortauet en dag jeg var ute og gikk. Han tok ut øreproppene og smilte bredt: «I am thinking about Love!» Så gikk han videre, fortsatt dansende.

Nå vet jeg ikke hvordan han var da han kom hjem. Kan hende han ble til en liten vriompeis. Men jeg tviler egentlig på det. Fordi han var jo opptatt av å fylle tankene sine med låvv. Og det er dette jeg ofte forstår i møte med mennesker som takler mer enn meg. De tenker annerledes. De velger et annet fokus. De velger å tenke på det som gjør dem glade i stedet for å fokusere på det som stjeler gleden. De tenker ikke på de 22 timene uten elektrisitet, men gleder seg heller over at to timer med strøm er nok til å lade mobilen. De fokuserer ikke på hunden som bjeffer, men nyter i stedet stillheten når den sover.

Mer enn omstendighetene, er det tankene som styrer livene våre. Det er derfor man kan se flere smil i en flyktningleir enn man ser på Magneten en lørdagsformiddag. En flyktning vet at om hans eller hennes fokus er på alt det negative, kommer de ikke til å overleve. Kan de derimot vende fokuset mot det fine, er de reddet. De er sikkert ikke bevisste endorfinene positive tanker produserer. Det er nemlig hjerneforskere. De har også funnet at bare gjennom å tenke positivt, kan man få seg en hjerne som er mer velfungerende enn hjernen til den som går rundt og gremmer seg.

Jeg tenker ofte på kontrollen vi har over egne liv gjennom valg vi tar. Om vi velger potetgull i stedet for epler kan vi dessverre ikke skylde på potetgullet, men på vår egen sviktende viljekraft når resultatet av valgene våre vises på badevekta. Kler vi oss dårlig på en uværsdag, kan vi ikke skylde på været, men må ta ansvaret selv når vi fryser. Velger vi å gremme oss over alt det negative som skjer rundt oss, som for eksempel en dum kollega eller et forsinket tog, kan vi ikke skylde på kollegaen eller NSB, men vårt eget fokus når vi får hodepine eller høyt blodtrykk.

Det er jo irriterende at det skal være slik. At man ikke bare kan leve av å skylde på andre og bruke livet på å uttrykke misnøye. For det er dette som er det enkleste og det mest naturlige for oss. Det er like lett som å ta seg en rute til fra sjokoladeplata, og så en rute til og en rute til. Å forandre tankesett krever disiplin og viljestyrke, det krever en bevisst handling og det er ikke alltid lett.

Min venn Doh Say opplevde dette da han brukte flere dager på å bygge seg et skur av bambus i en midlertidig flyktningleir. Han rakk så vidt å sette seg ned for å beundre verket sitt før vinden blåste et stort tre overende og treet falt rett på Doh Says skur og smadret det til småbiter. Doh Say tok et riktig og beundringsverdig valg da han sukket og sa: «Men se der, nå har Gud gitt meg nok ved for en lang stund.» Han hadde ikke lest seg til sin visdom. Det er tvilsomt om han en gang hadde fullført grunnskolen.

Men ett visste han, og det var at treet hadde falt, skuret hans var knust og det var ingen verdens ting han kunne gjøre med det. Han hadde derfor et valg å ta: Forbanne livet eller se etter det positive. Han valgte det siste og mens han gjorde det klappet hjernen og sa at dette ville den belønne med større glede i hverdagen, bedre helse, forsterket intellekt, bedre relasjoner og et lengre liv. Husk dette neste gang et tre faller på livet ditt og får det til å se smadret ut. Kanskje får du ved.

Oddny Gumaer