Er det ikke bare «stas og fjas» å kalle seg universitet?

Debatt

Slik reagerte i alle fall mange da Høgskolen i Nord-Trøndelag fusjonerte med kollegene i Nordland og ble til Nord universitet. Plutselig skulle liksom «alle» høgskolene bli universiteter og øke statusen sin gjennom et navnebytte. Det var ikke bare folk «på gata» opplevde det slik. Også vi på innsiden av systemet hadde våre tvil. Kanskje først og fremst fordi vi hadde det veldig bra på Levanger slik det var. Vi opplevde vel ikke noe behov for en større endring.

Men endringen kom, og den var nok nødvendig. Stortinget bestemte at vi skulle bli universitet. Levanger ble universitetsby. Men om ikke før, så er det i alle fall slutt på «stasen» nå. Vi har «brukt opp» en rektor, og styret strever med å kutte studiesteder og utdanninger. Det er vitterlig ikke særlig artig å fortelle andre at man arbeider ved Nord universitet. Kollega Hilde Gunn Slottemo har tidligere skrevet at vi opplever kritikken fra statsråden og andre som slitsom og belastende. Det er jeg helt enig med henne i. Jeg opplever ofte å måtte forsvare meg for å tilhøre denne institusjonen. Vi har blitt berømte i hele det akademiske Norge på en negativ måte. Derfor nager tvilen også på mange av oss. Var det riktig å fusjonere med nordlendingene? Var det riktig å bli universitet? Skjemmer vi oss ut? Ender det hele med et gigantisk magaplask?

Vi er nødt til å rette blikket fremover. Gjort er gjort og spist er spist. Både innenfor og utenfor universitetsveggene må vi gjøre alt vi kan for å gjøre oss fortjent den statusen vi har fått. Det må samfunnet hjelpe oss med! Statusen som universitetsby forplikter. Om NOKUT «avskilter» oss, får det store og negative ringvirkninger for både Levanger og hele Innherred. Nord universitet er en hjørnestein som samfunnet rundt oss bygger på.

Skal vi se fremover, må vi lære av historien og finne ut hva et universitet egentlig er. Og da må vi lære litt latin. Begrepet «universitet» betyr «helhet» og «fellesskap». Det er samme ord som i «univers» og «universelt». Men hva ligger i det? Jo, to gamle begrep som hjelper oss videre, er «universitas magistrorum et scholarium» og «universitas litterarum». Det første betyr «fellesskapet av mestere (lærere) og skoleelever». Det andre betyr «vitenskapenes helhet». Begge begrepene sier noe viktig om hva et universitet skal være, også i fremtiden:

Universitetet er en institusjon der folk får høyere utdanning og kompetanse. Rett og slett. Universitetet kjennetegnes ved at det har retten til å tildele folk bestemte akademiske grader. Og for å få til det, må det forskes, undervises, studeres og eksamineres. I vår tid heter gradene bachelor, master og PhD. Hovedoppgaven til et universitet er altså undervisning. Uten studenter, intet universitet.

Et universitet kan ikke bare drive med forskning, da er det ikke et universitet. Her er det enkelt å skjønne hvorfor universitetet er så viktig for samfunnet. For stadig flere arbeidsoppgaver er så kompliserte at det behøves høyere utdanning for å fylle dem. Uten universitetet stopper samfunnet.

Det andre begrepet legger vekt på vitenskapene. «Universitas litterarum» betyr «vitenskapenes helhet». Det betød at et universitet i prinsippet skulle inneholde all kunnskap som finnes. Målet er å utvikle all kunnskap som tenkes kan. Derfor må universitetet alltid utvikle seg, alltid forske videre, aldri bli stående i ro og være fornøyd med tingenes tilstand. Og det er nok her problemet med den gamle høgskolen lå. I vår tid er kunnskapsmengden blitt så stor at det ikke lenger lar seg gjøre å samle all kunnskap i én institusjon. Men det opprinnelige universitets-idealet er likevel at all den vitenskapelige kunnskapen som allerede finnes er samlet her. Og man må alltid forske videre for å finne ut det vi fortsatt ikke vet.

Disse to arbeidsoppgavene til universitetet er gamle. De ble til da universitetene ble til fra 1100-tallet og utover. I 1809 ble de samlet til ett, felles mål ved det såkalte Humboldt-universitetet i Berlin. Og det er nettopp dette universitets-idealet som kom til Norge i 1811. All undervisning skal være forskningsbasert. Og universitetet skal være et forsknings-fellesskap der både studenter og lærere forsker i lag. Dette idealet gjelder fortsatt, og det gjelder for Nord universitet. Når det fungerer, er det selve motoren i utviklingen av samfunnet. Når Humboldts ideal fungerer, utvikler samfunnet seg på best mulig måte.

Men dette kommer ikke av seg selv. Og det strever vi med akkurat nå. At en lærer også blir forsker, kommer ikke av seg selv. Det tar tid. Universitets-navnet kunne vedtas over natten. Men å bli universitet tar tid, er vanskelig – og koster mye penger. Her må hele samfunnet hjelpe til.

Vi trenger politikk som lar oss få den tiden vi behøver. Vi trenger samfunn som er attraktive for akademikere – for både studenter, forskere og lærere.

Dersom Nord universitet ikke får drahjelp fra samfunn og politikk både lokalt og sentralt, da ser jeg mørkt på fremtiden for både samfunnet og universitetet. Men det går an å få det til. Det tror jeg fortsatt. Om vi alle «hjølpes åt».

Professor, Nord Univiersitetet