Hun gråt over forfallet i barndomsheimen sin i mange år - denne gangen kom gledestårene

Hun fullroser ekteparet fra Verdal som har gjort et fantastisk arbeid.

Endelig fremstår Sjøgata 12 i Levanger sentrum slik Bjørg Nilsen Lyngsnes lenge har ønsket seg. 

Debatt

Ja, nå er Marsimartnan 2019 i Levanger over for i år. Selv om været ikke viste seg fra sin beste side hadde iallfall vi en strålende opplevelse.

Vi har i mange år pleid å reise til Levanger under Marsimartnan, da det er liv og røre rundt omkring i gatene og man kanskje møter gamle kjente.

Jeg er ei utflytta levangspi, og tilbrakte mine barneår i Sjøgata 12, hvor jeg hadde det fint på alle vis. Barndomshjemmet mitt ble solgt til et eiendomsselskap, og stod lenge tomt frem til det ble utleid til forskjellige personer.

Vi så etter hvert forfallet fra år til år, og det ble dessverre et skrekkens hus for meg som var oppvokst der. Jeg har flere ganger skrevet til Levanger-Avisa som avisa het før, men ingen reagerte.

Bjørg Nilsen Lyngsnes skrev flere innlegg i lokalavisa, men fikk ingen respons. Her fra 2008. 

Min barndom i Sjøgata 12 var trygg og god. Pappa Nils Nilsen kjøpte gården i 1958. Men vi bodde i første etasje der i flere år før han kjøpte den av sin tante Laura Nilsen.

Hun var søster av hans mor Bertha Nilsen. Disse søstrene ble gift med hver sin Nilsen, som imidlertid ikke var i slekt med hverandre.

Min far var innrammingssnekker på Levanger speil- og gullistefabrikk. Han var meget dyktig, og «pinlig nøye» i sin jobb. Han jobbet der i hele 50 år, og fikk Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats. Selv etter at han sluttet i jobben ble han hentet tilbake, når noen spesielle rammer skulle gjøres ferdig til spesielle kunder.

Jeg husker det var staller i uthuset lenge før pappa kjøpte huset. Vognmann Arvid Granlund hadde blant annet sin egen stall der. Han var i familie med min far.

Det var spesielt stor stas under Marsimartnan, for da kom forbøndene inn til byen med sine hester og varer. Disse fikk alltid opphold inne i gården. Det kunne være opptil ti hester som stod langsmed muren.

Dette var en stor opplevelse for ei bypie som meg. På den tiden var det tante Laura som eide gården, og hun lot flere av hestekarene få overnatte i sengeplasser på kvisten som vi sa den gang.

Det var liv og røre i gatene på den tiden, også på kveldstid. Inne i gården var det veldig artig og litt skummelt med de store hestene. Etter mange år rev pappa det to etasjer høye uthuset som huset stall og høyloft.

Han lagde et uthus på en etasje som rommet vedboder og verksted. Han var en veldig nevedyktig mann som fikk til absolutt alt, og var veldig nøye i alt han gjorde. Ute i gården var det koselig på sommerdager, med et stort plommetre med masse plommer, syrintre, busker og blomster, og to uteplasser med bord og stoler.

Til hver eneste helg «sopet» pappa fortauet og rennesteinen, plukket opp søppel og spylte fortauet til slutt. På vinteren var han tidlig oppe. Fortauet skulle måkes fri for snø før han begynte på jobb. Likeså var han nøye med å strø fortauet når det var blankis.

– Dette er enhver huseiers plikt, sa pappa. Dersom et «bord» på porten var ødelagt, var han snar med å bytte det ut og male det. Han var veldig nøye i alt han gjorde.

Som sagt, etter at barndomshjemmet mitt ble solgt, var det utleid til mange forskjellige folk, og jeg så forfallet for hver gang vi kom heim til heimbyen min. Tårene trillet da jeg så i hvor dårlig forfatning barndomshjemmet mitt var blitt. Vinduene var råtne, bordkledningen likeså, og porten helt falleferdig. For hver gang vi besøkte byen min, ville jeg ikke gå i Sjøgata, det var altfor vondt. Jeg kunne rett og slett ikke fatte at dette kunne gå an. Politikerne skrøt av den vakre trehusbebyggelsen i Levanger by - vel, vel, ikke alle hus er like vakre.

Ektemannen Trond Lyngsnes utenfor Bjørgs barndomshjem i Levanger sentrum. 

Men underet skjedde. Heldigvis ble barndomshjemmet mitt kjøpt opp av ekteparet Heitlo fra Verdal. Skal hilse og si at da ble det fart på det gamle huset, som trolig ble bygget i 1899. Jeg kan ikke få fullrost den jobben de har gjort, alt selv. De har gjort en fantastisk jobb helt utenom det vanlige, og nå har de ført huset tilbake til slik det var i gamle dager. Til og med en gammel, flott ytterdør maken til den som var der da jeg vokste opp. To leiligheter er det også blitt, moderne sådanne.

Nå under Marsimartnan besøket vi «huset» igjen. Denne gangen rant tårene på kinnet mitt av glede. Det var satt opp benker og bord av noen paller ute. Det var flott. Det var også kaffeservering i verkstedet til pappa, for ikke å snakke om kjelleren - der var det også store forandringer med hvite murvegger samtidig som det brant lystig i den store peisen eller gruva. Det var også en liten intimkonsert ute i gården, en ung dame som sang, og hun hadde en fantastisk stemme.

Jeg kan ikke få fullrost ekteparet Heitlo for et fantastisk arbeid de har lagt ned for å få barndomshjemmet mitt i den stand det nå er. Tusen takk til dere to!


Hilsen

Bjørg Nilsen Lyngsnes, 78 år