Innlegg

Tvang kan være god helsehjelp

Bent Høie(t.v.) og Kathinka Meirik da det nye psykiatribygget ble åpnet i Levanger i august i fjor. Foto: Erlend Aune.  Foto: Erlend Aune

Debatt

Vanligvis vanker det kake når jobben vi gjør i lille Helse-Nord-Trøndelag legges merke til av helseministeren. Jeg er veldig stolt over den jobben mine ansatte gjør, som fører til at vi er blant de i landet som bruker minst tvang. Men det blir ugreit når den jobben tas til inntekt for standpunkt vi ikke deler.

I en diskusjon i Stavanger Aftenblad imellom helseminister Bent Høie og professor Tor K Larsen er Høie tydelig på at han foretrekker å lytte til «pasienter og fagfolk som taler pasientenes sak». Dette i motsetning til Larsen, som mener at dagens lovverk om tvang gjør det vanskelig å hjelpe de aller sykeste pasientene. Det er hyggelig at helseministeren oppfatter meg som en fagperson som taler pasientenes sak. For det er nettopp det jeg prøver å gjøre, når også jeg mener at dagens lovverk har gjort det vanskeligere å hjelpe de aller sykeste pasientene i psykisk helsevern.

Det skal ikke legges skjul på at mye bør bli bedre i psykisk helsevern. Hovedproblemet slik jeg ser det, er at det tidvis drives dårlig fagutøvelse av medisin og sykepleie. Bedre opplæring, oppfølging og kulturbygging kan bidra til å bøte på dette. Men virkemiddelet som brukes er å fylle på med juss. Dette er intet godt virkemiddel for at leger, sykepleiere og annet helsepersonell skal bli flinkere i jobben sin. Slik vi erfarer det nå er resultatet at mer tid går med til formelle og juridisk korrekte tiltak som en økt mengde vedtak, mer rapportering og annet papirarbeid, samt flere administrative møter. Tid er en dyrebar ressurs vi allerede har for lite av. Så når mer tid går med til juss blir det mindre tid til medisin og sykepleie.

Noe av Høies beskrivelse er imidlertid helt korrekt. Variasjon i bruk av tvang mellom helseforetakene viser at noe ikke stemmer. De mange enkelthistoriene underbygger at enkelte pasienter har blitt skadet av å bli utsatt for tvang. Det fokuset er jeg glad for. For som jeg har sagt til Høie, det handler om kultur. Kultur for god fagutøvelse. Slik kultur fremmes ikke av fokus på formelle krav og naiv tro på at de sykeste av de syke skal kunne styre egen behandling best.

Vi er mange som stiller spørsmålstegn om lovendringene som er gjort bidrar til god fagutøvelse. Endringene som har skjedd i lovverket de siste årene sammenfaller med en forverring i situasjonen for de aller sykeste pasientene våre. Akuttavdelinger over hele landet rapporterer om økende voldsutøvelse (NRK v Øvrebø/Hagen 10.12.2018). Kommuneleger om store problemer for disse pasientene, familiene og naboene deres («Når veien til helvete er brolagt med gode intensjoner», Innerdal, Dagens Medisin 19.12.2018). Kanskje er dette prisen vi som samfunn må betale for å få slutt på unødig tvangsbruk?

Når vi spør departement og direktorat om det virkelig er slik det skal være, kommer det rundskriv som pålegger oss enda mer rapportering, vedtaksføring og mindre mulighet til å bruke tvang som ikke passer i jussen. Som for eksempel at vi ikke lenger kan gi de mest effektive og langtidsvirkende medisinene på tvang. Da består tvangsinngrepet av en sprøyte en gang i måneden eller annenhver måned. Men å tvinge i pasienten tabletter hver dag, og endog ta blodprøver med tvang for å sjekke om tabletten ble svelget, det er helt innafor. Det er vanskelig å skjønne at dette er klok bruk av tvang.

Jeg står for det jeg har sagt; god kultur og god fagutøvelse er det sentrale for å forebygge tvang. Da må vi ha et lovverk som støtter god fagutøvelse. For når dyktige medarbeidere blir hindret av lovverket i hjelpe endres kulturen. I en helt annen retning enn noen av oss ønsker.

Kathinka Meirik

Klinikkleder, spesialist i psykiatri

Klinikk for psykisk helsevern og rus

Helse Nord-Trøndelag