«Må vi ha det sånn i 2019 at innlagte med terminal kreft og psykoser må ut i snedrev og nordavind for å røyke?»

Nødrop fra en ergonomisk sofa uten askebeger.

Røykested utenfor Sykehuset Levanger for en god del år siden. 

Debatt

Ventilasjonsteknologien finnes slik at sykehuseier og kommune kunne gitt et anstendig sykehusliv til de som er avhengig av tobakk.

«Pasient ville røyke – trillet i døden», sto det i Aftenposten for en tid siden. Den tragiske hendelsen skjedde på Førde sykehus for drøyt ett år siden. Det er en villet utvikling i en tid der ereksjonen og de andre menneskelige laster skal ut av skaperverket. Pasienten skulle trolig ned til hovedinngangen for å røyke, i stedet trillet han i sin nikotinabstinens gjennom en åpen rømningsdør og falt ned en trapp. -Slikt skal ikke skje. En pasient skal være trygg når han er innlagt eller til behandling på et sykehus, lar vi oss fortelle av Kristine Brix, for sikkerhets skyld med det til anledningen klingende andrenavnet Longfellow og som er fungerende fagdirektør i Helse Førde. For like lang tid siden var jeg hasteinnlagt på Sykehuset Levanger med en svær blodforgiftning. Så snart livssaftene var vendt tilbake og jeg var kommet til hektene, krevde kroppen sin sterkt avhengighetsdannende dose nikotin. Ute i den barokke røykebua på sykehustomta, med nordavind fra alle kanter, kom også en smalhalset kreftpasient i pysjen med intravenøsstativ i samme ærend. Det er i dette hutrende felleskap i snebygene at mine tanker går til den avdøde liberaler, prof.dr. philos Jan Brøgger, som for noen tiår siden skrev en kronikk i Aftenposten med den megetsigende tittelen, Den farmakologiske avholdenhetsbevegelse. Professoren må den gang han skrev kronikken ha vært meget vred, og det var særdeles på vegne av en bekjent av ham som i godt voksen alder hadde gjennomgått en svært smertefull depresjon, men som med en beskjeden håndsrekning fra velferdsstaten i form av en daglig Valium hadde klart seg igjennom brasene i en slik grad at han hadde gjenoptatt sine gamle aktiviteter som jakt og fiske.

Men så kom det en ny lege til bygda, en ung mann fullspekket av idealisme som unge menn ofte er, direkte flybåren fra Det medisinske fakultet på Blinderen, opp til den vesle bygda. Den aldrende mannen fikk prompte beskjed om at Valium var vanedannende, og at han ikke ville få utskrevet mer av sine medisiner. Uten den lille tabletten klarte ikke vår mann lenger å fungere. Han sluttet med sin lidenskap som var å gå på jakt, han sluttet å sove og han sluttet å spise. Enden på visa ble at ham måtte legges inn på psykiatrisk sykehus, utmagret og nedbrutt. Der døde han ifølge professoren etter relativt kort tid. Som Ludvig Holberg sa: Mannen døde. Men feberen forlot ham. Jens Bjørneboe skriver i boken Norge, mitt Norge, fra 1968 ”(…)at grunntanken i all puritanisme er at all frihet er av det onde”. I den puritanske kristendommen har lidelsen og ufrihet en egen, opphøyet verdi, så også i det nye helsevesen: Normativet er at pasienten gjennom klassisk betinging, dvs fiksering av ny atferd gjennom erfaring med negative og smertefulle konsekvenser, skal lære å avstå fra bruk av røyk og rus.

Men ingenting av dette virker, det vet vi som har levd en stund. Å preke om selvforskyldt rus eller røykelunger når pasienten er i ferd med å stryke med eller bli gal, er rent ut sagt moralistisk visvas. En pasient som er forgiftet med nikotin, alkohol eller narkotika trenger ikke der og da normative prekener. Dommedag holder han for seg selv når han er kommet til sans og samling. Men det nye helse-regimet bærer i seg mye av det samme som renhetsideologier som finnes i visse, unevnelige monoteistiske religioner, en ideologiske vrangforestilling om at bekjennelser og renselse gjennom faste skal lede synderen tilbake på smale vei. Herfra er det ikke langt til den rene fascisme med null sex og null bayer til frokost, for slik var det også i Berlin etter 1933 og i Ho Chi Min-byen etter 1975. Jeg spurte engang for seks år siden sykepleieren på Psykiatrisk klinikk en stri natt jeg verken fikk rast eller røyk om hvorfor jeg ikke kunne få en ørliten kopp kaffe. Det kunne jeg ikke få. - Sjefen har bestemt at det skal være sånn, sa han. Altså, Der Führer denkt für Uns, tenkte jeg.

Oljekrise, inflasjon og arbeidsledighet på nittenåttitallet tallet brøt den første barrikaden i den gamle sosialdemokratiske idyllen fra 1950-tallet med margarin, røyk og Wienerbrød, og brøytet vei for en ny optikk på helseplager. Imperativet ble formulert med protestantisk ganeklang fra Dagfinn Høybråten og Jonas Gahr Støre om at enhver skal bli sin egen helseminister. Det har altså gått opp for myndighetene at mange av de store helseutfordringer ikke lenger lar seg løse av sentralstaten. Dette innevarslet den første demonteringen av den sosialdemokratiske orden, der altså spesialhelsetjenesten og skjermbildefotogaferingen var Midtens Rike. Nu skulle den røffere huslegen med penneblekk på frakken blankpusses og skinne som en Betlehemsstjerne for det folk som søkte henne. For helse rimer på frelse. Og hun, fastlegen, solfiltrert og melkehvit som porselen, med kjønnsnøytral, økogrønn bukse med strikk over Masai-sandalene, er det som nu skal få de sokkeløse jentene til å begynne med ull, og oss gamlinger med tobakksrusk mellom tennene og en skvett av ettermiddagskaffen på den ustrøkne skjorta fra Cubus til å gå inn i vår tid og bli gagns mennesker i Mesternes mester-garnityre .

For det er klart at det er ikke er tilfeldig at fastlegens framvekst og sosialdemokratiets fall skjer samtidig og at vi i dette belevne øyeblikk gnager på en Champix. Men likevel, hvorfor må så diskusjonen i vårt helsevesen dreie om valget mellom en utstrakt hånd eller røyk og kaffe der vi ligger uttørret og forvirret bak et blekblått skjermbrett øverst i sykehuskorridoren like inntil smitterommet? Kan ikke vi som har levd en stund få begge deler, bare en eneste gang før Bent Høie begynner å blinke med lysene?

Terje Carlsen

Ikke-røyker, medforfatter av Den moderne pasienten, Gyldendal akademisk