Navnet skjemmer alle

Kallenavn og andre navn - harme, hån og harselering er aldri langt unna, registrerer hun.
Debatt

Hun skal hete June, sa mamma stolt, mens hun viste fram den nye babyen sin til slekta. Full av fødselsmerker. Ja, til og med ett under nesen, som så ut som en snerten, liten hitlerbart. Det var meg. Født i en fei. På Orkdal sykehus en pinseaften i juni.

June?

Etter måneden jeg var født.

Det høres ut som noen med talefeil prøver å si Rune. Jjjjjjune... Det går det ikke an å hete. Finn et skikkelig navn. Ikke et sånt tullenavn. Oppkalt etter fødselsdagen sin. Makan. Stakkars jente.

Så i redsel for å skape et mobbeoffer gjorde mamma helomvending rett før dåpsdagen, og jeg fikk navnet Karin. Yes. Karin. Robust og fjellstøtt. Jeg hadde heller hett June. June Jegtvik.

Lett som en sommerbris og friskt som bølgeskvulp. Som en lerke som jubler høyt i sky, som humlesurr i en eng av markblomster. June Jegtvik. Jeg hadde vært kunstner. Eller improdanserinne. Eller poet. Eller noe annet gjevt. Helt sikkert. Men så ble jeg altså Karin. Karin Jegtvik. Jeg har lært meg å leve med det. Resten av slekta syns det er mye verre at vår lille kvist av familien tok tilbake G-en i stedet for K-en i etternavnet. Jegtvik i stedet for Jektvik. Går ikke an å hete det, mener de. Jålete og unødvendig. Eller historisk korrekt, som pappa kaller det.

Navnet skjemmer ingen, heter det. Eller er det nettopp det det gjør. Det kan virke sånn. Det første man spør om når noen viser fram sitt nyklekka avkom er hva det skal hete, og ofte blir navnet møtt med en vurdering og følelsesbasert evaluering. Og sjelden ser man større engasjement på sosiale media og på kronikksidene i avisene enn når store selskap endrer navn. Det er harme, hån og harselering. Over en lav sko. Jeg tror aldri jeg har opplevd at skifte av nytt produkt- eller firmanavn har ført til jubel og applaus blant folket. Vi er og blir en gjeng som liker alt bedre før. Og de staeste blant oss nekter å ta i bruk disse nynavnene. Det gjelder meg og. Ikke på grunn av trass, men av gammel vane. Så for min del vil nok NSB for alltid være NSB. Men ikke fordi jeg mener at et navnebytte føcker med nasjonalarven og at verden raser sammen, for det tror jeg nemlig ikke. NSB eller Vy... Samma det, tenker jeg. Bare det ikke blir BFT – buss for tog. For det er skikkelig tørn åff.

Navnet skjemmer ingen, nei. Jeg kommer fra Frøya, og da jeg vokste opp var det ikke uvanlig at originaler og personligheter i lokalsamfunnet fikk navn de ikke sto oppført med i folkeregisteret. Ofte så uforståelig at betydningen bak navnet har forvitret og gått i glemmeboken for lengst. Men navnet lever videre. Den dag i dag. De fleste ble kalt dette navnet bak sin rygg, men med kjærlighet og snært. Så regelrett mobbing var det heller ikke. Kjært barn... osv. Den gangen – i det glade vanvidd – var det nesten sårt å ikke få et slikt tilnavn. Brutter’n, Bølla, Jølle, Stuker’n, Kølla, Seksognitti’n, Opel’n, Universalgeniet, Pæta, Stappmætt, Silo’n, Rass’n, Dratt ut me’ tang, Gullpipen... 80-tallet var et kreativt tiår når det kom til navn, og på Frøya var veien kort mellom handling og et evig liv med et alternativt et.

«Brow» var en som fikk navnet sitt fordi han rapa, og alle mente det hørtes ut som han sa «broooow». «Hurtigpularn» var en annen, forkorta til «HP». Gikk normalt for ham før trusa kom av, sies det. Ja, det var på den tida det var vanlig med truse. «Waterhaue» og «Blyfotan» var en og samme person. En usedvanlig treig sulværing med flatt hode. «Gurina Høn» var også en. Selv om navnet tilsier noe annet, var dette en han ved opprinnelig navn Alfred. Men siden mora het Gurine og hadde høner, ble han hetende «Gurina Høn». Det skulle ikke mer til, nei. Brødreparet «Sukker og Gjester» var to som brente selv. Mens «Dur og Moll» var av den musikalske sorten. «Stille Tog» var også en. Hvorfor? Aner ikke.

Jeg prøvde en stund å skape mitt eget: Karin «Kratzjin Dotzjin» Jegtvik. Jeg tror jeg hadde et stort ønske om å bli sirkusartist. Enten det eller polsk. Men det slo ikke an. Ikke en gang min nærmeste omgangskrets skjønner hvem du mener om du spør etter «Kratzjin Dotzjin». Dessverre. Mission failed.

Det beste kallenavnet jeg har hørt var på en fyr fra Frosta, som ble kalt «Hoinneråølløv». Altså tallet: 111.

Hvorfor blir han kalt det, spurte jeg.

Han brukte snus, fikk jeg til svar.

Før i tida, vet dere, så kom ikke snusen som ferdig pakka hamsterbleier. Den måtte bakes selv. Den var klissete og rå, så man kunne lage sine egne snusklyser. Pakka man innpå for mye, rant snussafta ut mellom leppene. «Hoinnjeråølløv» hadde alltid tre striper med snussikkel nedover haka... 111.

Navnet skjemmer ingen? Eller alle? Alle lar seg i hvert fall skjemme, virker det som.

Hvorfor får jeg ikke kalle mitt kjære guttebarn for Anus?

Spørsmålet dukker opp på «babyverden.no». De har svaret på det meste. Og her er det støtte å få. For det er flere som reagerer på at de ikke har fått kalle sønnen sin Anus.

Vi har kalt vårt bedårende guttebarn for Adam Anus helt siden han ble født. Mannen min syns Adam Anus er så nydelig, men nå har vi fått brev i posten om at det ikke er godkjent. Føler meg ekstremt provosert og overkjørt!

Næh... Så trist! Fikk dere avslag??? Hva med Vidar Vagina? Er det et alternativ? Det er jo for så vidt bra det fins en viss sensur. Takker meg til Karin. Karin Jegtvik.

Karin Jegtvik

Skribent og markedskonsulent i Fides