Innlegg

«Men… det er jo ikke det jeg sier»

Om medias kritikk og sjølkritikk.

Hilde Gunn Slottemo  Foto: Tor J. Friberg

Debatt

VG har i det siste fått mye kritikk for sin reportasje om Trond Giskes etter hvert så kjente dans på utestedet Bar Vulkan for et par måneder siden. Påstandene, synspunktene og tolkningene av avisas dekning er mange, og det er fortsatt vanskelig å få oversikt over saken – til tross for intern gransking i VG. Trolig kommer denne debatten til å fortsette lenge ennå, både i og utenfor mediebransjen. Det skal journalister, redaktører og det lesende publikum være glade for, selv om den konkrete saken er aldri så vond og ubehagelig for dem det gjelder. Kanskje kan det heller ses som en kjærkommen anledning til kritisk selvrefleksjon for en hel bransje?

For noen år siden opplevde jeg en lignende sak, om enn i betydelig mindre format enn Giske-saken. Jeg hadde nylig levert en kronikk som ei avis ønsket å følge opp med en utdypende reportasje. En journalist ringte meg derfor om kvelden og ønsket en kommentar til det jeg hadde skrevet. Tidspunktet var ubeleilig, og jeg prøvde først å utsette samtalen til dagen etter. Det kunne han ikke. I stedet fortalte han at han uansett kom til å lage reportasjen, selv uten min medvirkning. Motvillig tok jeg en prat med ham, til tross for at jeg var opptatt. Da han på slutten av vår samtale gjenga det han ville sitere meg på, protesterte jeg heftig: «Men… det er jo ikke det jeg sier», forklarte jeg. Men mine innvendinger ble avvist: Som forsker ønsket jeg bare å ta akademiske forbehold, fikk jeg høre. Hans oppgave var derimot å spissformulere og tydeliggjøre poenger.

Følgen ble en framsidesak der jeg ble sitert på noe jeg ikke hadde sagt og som jeg hardnakket hadde protestert mot. Det ble ikke bedre av at jeg fikk en mistanke om at journalisten – bevisst eller ubevisst – hadde en egen agenda med sin reportasje. Kanskje gjorde det at han mistet nødvendig kritisk distanse til sitt arbeid?

Saken var ubehagelig der og da, men jeg trakk samtidig litt oppgitt på skuldrene av det hele. Jeg hadde tross alt fått levert min framstilling skriftlig i kronikkform, der interesserte lesere kunne se at jeg var betydelig mer nyansert og saklig enn det journalisten påsto i sitt oppslag. Likevel uroet episoden meg, og jeg har i ettertid tenkt mye på den.

Hvor vil jeg med dette eksemplet? Jeg har stor forståelse for at forskere og journalister har ulike roller, og at avisenes begrensete spalteplass ikke gjør det mulig å ta alle de forbehold og nyanser jeg som forsker kan i ei bok eller en artikkel. Men jeg forventer redelighet i den journalistiske behandlinga – noe de aller fleste mediefolk selvfølgelig tar på det aller største alvor, hardtarbeidende og seriøse som de er.

Poenget for meg er ikke den enkelte journalist eller avis. I stedet handler dette om noe annet og mer alvorlig, nemlig om et sårbart og skjørt tillitsforhold mellom media og omverdenen. Både som lesere og informanter er vi avhengige av å stole på journalister. Vi må vite at de alltid gjør sitt ytterste for å gjengi folk korrekt. Media har ikke råd til mange situasjoner der folk protesterer: «Men… det er jo ikke det jeg sier».

Journalistikk og forskning har noen fellestrekk. Begge bransjer er basert på en leserkontrakt som handler om sannhet (selv om sannhetsbegrepet er omdiskutert og vanskelig). Begge er avhengig av tillit fra storsamfunnet til at denne kontrakten overholdes. Det er helt essensielt at forskningens og journalistikkens mottakere føler seg overbeviste om skribentens redelighet og uavhengighet. Det handler om noe mer og større enn den enkelte journalist eller forskers troverdighet. Et velfungerende demokrati er avhengig av kritisk og uavhengig journalistikk og forskning. I en tid der det skumles om «fake news» og forskningsjuks har både media og akademia et stort ansvar for å bygge, opprettholde og styrke en tillit mellom partene i samfunnets offentlighet.

I akademia er kritisk selvrefleksjon helt grunnleggende. Det handler ikke bare om å tenke grundig over åpenbare bindinger vi eventuelt måtte ha. Mer krevende er de faglige «blindsonene»: alle de interessene, verdiene, normene og forforståelsene vi alltid har med oss, ubevisst og ureflektert. De former våre fortolkninger og framstillinger av verden.

Disse blindsonene gjør at en alltid må ha evnen og viljen til å stille spørsmål ved sine egne fortolkninger og forforståelser. Til det trengs kritiske sparringpartnere og et miljø der en utfordrer hverandre. I prinsippet skal en alltid være villig til å si at en tar feil. Det ligger i forskningens natur: en sannhet gjelder bare til ny kunnskap rokker ved den og etablerer en ny sannhet. «Sannhet» er med andre ord tidsavhengig. Akademikere må derfor være drillet i å kunne si følgende setning: «Du har rett, jeg tar feil» eller «jeg ser at dine argumenter er bedre enn mine». Selv om det selvfølgelig ikke alltid er sånn – det er dessverre sprik mellom ideal og virkelighet i denne bransjen også – vil alle akademikere anerkjenne dette som en grunnleggende norm og en rettesnor.

Kan media ha noe å lære av akademia? Jeg tror mange mener at mediebransjen i dag trenger en runde selvkritisk refleksjon, og jeg håper at alle i sektoren benytter den pågående debatten til det: At de stiller spørsmål ved om det er noe i mediene i seg selv som kan gi uheldige utslag. Kan for eksempel en drøm om framsider, likerklikk og store overskrifter trigge journalister til å spisse sakene sine litt mer enn det er grunnlag for? Hvis dette bare blir en situasjon der VG filleristes for en enkeltsak, Giske-saken, er vi like langt. Da vil en annen journalist senere kunne falle for fristelsen til å smøre på litt ekstra neste gang, selv om en informant protesterer: «Men… det er jo ikke det jeg sier».

Hilde Gunn Slottemo

Professor i historie ved Nord universitet

Fakultet for lærerutdanning, kunst og kulturfag

Denne kronikken stod først på trykk i VG. Gjengitt med tillatelse.