Jeg har lenge tenkt på om jeg lyktes med mine råd - svaret er nok nei, det har blitt to tomme pulter fra ungdomsskoleklassen min

Nå gir han ros til sanitetens møte sist uke.
Debatt

Sist onsdag hadde Levanger Unge Sanitetsforening (LUS) et møte om rus. For mange av oss som var der så ble det et møte til ettertanke. Levanger har sine utfordringer, og ikke minst etterspurte ungdommen om hva de kan gjøre.

De fikk vel ikke så mange gode svar. Ingen vet helt hva som er det smarteste å gjøre når bestevennen opplever sterk motgang eller velger å ruse seg i skjul fra foreldre og venner. Jeg har vel heller ikke fått den visdommen, men kanskje burde noe av oss voksne svart bedre.

Mitt svar kunne ha vært i tråd med sosialmedisineren Per Fugelli som har gitt følgende tre råd:

Ta vare på flokken din

Jeg tror vi gjør noe ufattelig dumt hvis jakten på det beste blir vår målestokk.

Livet er ikke perfekt, uten feil og fandenskap. Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare.

Men det aller viktigste er å ikke gi faen, eller å trekke seg unna. Det er bedre å gjøre noe enn ingenting. Jeg har selv vært tillitselev, og medlem av ungdomsrådet. Det er ingenting dere gjør som er galt. Vær ombudspersoner, både for medeleven, men også ovenfor oss voksne.

Vi vil aldri lykkes 100%, men dagens unge er bedre enn min egen generasjon. Dere vet mye mer enn oss, og dere vil lykkes bedre enn det vi gjør.

Så har jeg lenge tenkt om jeg selv har lyktes med mine råd, vel, svaret er nok nei, to tomme pulter har det blitt fra ungdomsskoleklassen min. To som selv valgte livets utgang, men også to vi andre burde ha tatt bedre vare på. Når et menneske sliter så må vi dytte mennesket i midten av flokken, og ikke utenfor. Det er vår kollektive plikt som medmenneske.

Jeg vil rose LUS for at de valgte å arrangere et slikt møte, og de som valgte å være åpne både om seg selv og sin familie må lyttes mer til. Deres stemmer trengs i det politiske ordskiftet, og målet må være at vi i fellesskap kan skape en hverdag som om ikke annet er med å forenkle hverdagen gjennom en lavere terskel for å snakke om det som er vanskelig.

Overskrifta for møtet var «det skjer ikke i vår familie», det skjer eller har skjedd i alle familier. Erkjennelsen av det kan være første steg i veien for et mer inkluderende samfunn. Vi bør vel ellers oppføre oss i byen som vi gjør i fjellet når vi treffes, se den andre, si hei, og snakk, ikke minst med den som kommer med lutet nakkr eller som fremstår for å ha en ellers dårlig dag.

Politikken legger noen av føringene for samfunnet, men politikken skapes av engasjement og frivillighetskulturen. Jeg er politisk aktiv, men det er jeg som en konsekvens av at poltikken er midlet for målene som frivilligheten legger føringene for. Mitt sosialpolitiske engasjement kom gjennom en oppvekst med frivillighet lenge før jeg ble partipolitisk aktiv.

Derfor er kanskje det viktigste rådet til pårørende og alle oss andre: Kanaliser engasjementet gjennom partiene. Så er det ikke så store krav som stilles, og om man velger «feil» parti så er det bare å bytte til et som passer bedre senere (jeg har selv gjort det).

Vi trenger flere som er genuint opptatte av å lykkes bedre innenfor helse, ungdom, og omsorg. Sosialpolitikken ender med å drukne i takvinkeldiskusjoner om vi ikke får frem mer av hverdagsrealismen med rus, psykiske utfordringer og utenforskap. Det er vel kanskje det viktigste rådet jeg som frivillig og som politisk aktiv kan gi.

Vegard Austmo