8. mars er en viktig dag for kvinner i alle aldre - eller?

logobilde, Astri Vikan 

Debatt

Jeg er pensjonist nå. Fortsatt står 8.mars for meg som en kampdag for oss kvinner.

I år som i fjor var jeg en tilskuer til dagen. All honnør til kvinner over hele verden som bruker dagen til å stå opp for retten til makt og kontroll over eget liv.

I år, som i fjor så jeg ingen paroler eller hørte noen kamprop for en verdig alderdom.

Flertallet av oss har levd våre liv som yrkesaktive. Så da er alt vel og bra for oss gamle kvinner ? Vi som i festtaler blir kalt «markør på velferdsstaten» (ordfører Iversen, eldres dag 2018 ). Vi er friskere enn våre formødre, vi lever lenger. Vi nyter vårt otium ?

Jeg tenkte ikke over at parolene på 8. mars manglet solidaritet med gamle kvinner da jeg selv var i yrkesaktiv alder. Jeg tenkte ikke på gamle kvinners kamp i det hele tatt. «Du forstår ikke hvordan det er å bli gammel» sa min mor til meg. « Før var jeg noen, nå er jeg ingen», sa hun videre. Jeg har tenkt mer over det etter at jeg selv ble pensjonist.

Etter 8. Mars i fjor begynte jeg på et innlegg som jeg aldri skrev ferdig :» I skyggen av 8. mars.» Hvem står i skyggen ? Jo, kjære unge medsøstre, det er vi som er gamle kvinner, det er vi som har bidratt til at dere i dag tar likeverd som en selvfølge. Det er vi som førte an i kampen for mange av de rettighetene som dere i dag ser på som en selvfølge. De ble kjempet fram av kvinner og støttende menn i troen på en velferdsstat med universelle rettigheter til skole, utdanning, arbeid og pensjon.

Kjære unge kvinner, rettigheter er ikke noe som er garantert for alltid. Det fikk vi bevis for da vår kvinnelige statsminister kunne kjøpslå med Kristelig Folkeparti om deres rett til å endre abortloven. All mulig støtte til alle dere som på nytt har tatt kampen om kvinners rett til å bestemme over egen kropp ! All mulig støtte til dere som kjemper for retten til å kunne forsørge seg selv med heltidsstillinger og en anstendig lønn.

Kjære voksne kvinner som har omsorg for barn og ser fram til den « tredje alder» på egne premisser. Du har en mor eller far som har kjempet for et samfunn med «trygghet fra vuggen til graven». Det er nå slik at siden vi har blitt så mange, kan dere som pårørende ikke ta løftet om en verdig alderdom som en selvfølgelig rettighet.

Kjære voksne kvinner, all mulig støtte til dere som ser at høyrevinden må snu dersom dere skal få hverdagen til å gå opp.

Du vil ha stor mulighet til å erfare at det er politikeres prioriteringer som avgjør din mors behov. Du vil få mulighet til å erfare at siden du er kvinne, blir det forventet at du skal bistå din mor eller far uten hensyn til din egen helse og livssituasjon. Siden du er datter, kan det ventes mer av deg enn av en sønn. Du kan erfare at din mors hjelpere ikke kan gi henne den tryggheten de gjerne vil, fordi de er for få.

Kjære medsøstre som har blitt pensjonister.

Skal vi stå i skyggen av 8. mars og tilhøre de tauses leir, vi som har stått på barrikadene og kjempet for et rettferdig samfunn ? Bør vi ikke fortsatt delta sammen med vår yngre medsøstre og bidra til at kvinners rettigheter blir ivaretatt gjennom hele livsløpet ?

Kjære unge medsøstre . Vi gamle kvinner varsler om et samfunn der våre universelle rettigheter til velferd er satt under press. Rettigheter som kvinner i flere generasjoner har kjempet fram. Kvinner i yrkesaktiv alder har kjempet fram retten til velferd, som en forutsetning for full deltagelse i samfunnet. Svekkes de gamles rettigheter, svekkes også muligheten for mange kvinner til å delta fullt i yrkeslivet fordi rettighetene våre til helse og omsorgstjenester blir svekket i kommunene. Har dere tenkt på at dere, når dere kommer i 80-års alderen vil være av de sårbare ? Kan dere forestille dere, at retten til helsehjelp svekkes på grunn av kommunale prioriteringer?

Hvordan tror dere presset på pårørende vil påvirke de nære relasjonene dere har? Hva om den gode frivillighet blir til ufrivillighet og en byrde ?

Kan dere tenke dere hvordan det er å være alene, slik mange kvinner blir i høy alder, og ikke ha nærstående til å dekke opp mangel på kommunalt kvalifiserte hjelpere ? Hva sier dere til at svaret på underkapasitet er frivillighet ? Utført av hvem ? Hva sier dere til at en aksept for utvikling av private tjenester til de som kan betale får blomstre, mens vi som har stolt på og tror på velferdsstatens verdier må ta til takke med reduserte tjenester i den perioden av livet hvor vi trenger det mest ?

Kvinnekampen er en solidaritetskamp med kvinner i alle aldre. Dagenes politikk går ut på å svekke solidariteten mellom generasjonene og la ulikheten innen generasjonene vokse. Vi har høy alder, men har vi trygghet fra vugge til grav? Det er mye som tyder på at pendelen svinger i vårt rike samfunn.

Kjære gamle medsøstre. Tror du at kvinnekampen er over for deg ? Den får stadig et nytt utrykk i pakt med vår tid. Ett står fast : Kvinnekamp er å forsvare velferdsstatens universelle rettighetene. For kvinner i alle aldre er det livsviktig.

Kjære medsøstre. Ser du at kampen for en verdig alderdom også er kvinnekamp. Vi har pensjoner, vi har bedre helse enn tidligere, vi er aktive og deltar i samfunnet med frivillig arbeid. Men vi er ikke meningsberettiget der hvor viktige beslutninger fattes om vår levestandard og livskvalitet. Å kjempe for en verdig alderdom er å ha rett til bistand og hjelp når alderdommens funksjonsnedsettelse begrenser vår livsutfoldelse. De unge blir sterkere når de eldre er med, og vi blir flottere hvis vi er sammen med de unge.

Kjære medsøstre, legg merke til hva politikerne i din kommune sier om rettigheter til helse og velferd når de skal profilere seg foran kommunevalget.

Astri Vikan