- Dessverre ble det et mareritt som jeg må bære resten av livet

Illustrasjonsbilde innsendt av innleggsforfatteren selv. 

Debatt

Torsdag 8. mars 2012 ble en dag som har spikret seg fast i hjernen min. Den har spikret seg så fast, at denne dagen har blitt til et mareritt. Det verste av alt er at jeg har dette marerittet i dag, og i dag er det 2019. Når jeg tenker på denne dagen, tenker jeg herregud at det var slikt, jeg håper for alt på hele jorden at det ikke er slik i dag. For dette er ikke noe barn bør oppleve, vertfall ikke på denne måten. For denne dagen var som en enslig blomst, der fargene har vendt seg til gråtoner. Men en ting er sikkert, det finnes ikke nok tau til å binde meg ned og det er ikke nok tape for å stenge denne munnen.

Det var skole og klassen min skulle i svømmehallen, vi skulle øve på å svømme 500 meter. Denne dagen ville jeg egentlig ikke på skolen, fordi jeg likte ikke svømming, jeg kunne faktisk ikke å svømme. Men min mor sa at jeg måtte på skolen, siden jeg hadde vært bort tidligere i uken. Så da var det bare å pakke en bag med svømmeutstyr og håpe at skoledagen skulle bli fantastisk. Men slik ble det ikke. Da jeg var på vei inn i svømmehallen var det noen som ropte på meg med en tydelig kraftig stemme, det var to voksne, en mann og en dame. Jeg hadde sett denne damen noen få ganger før, siden hun hadde nettopp blitt vikar på skolen. De ropte «Ida Mathilde Dahl Andersen, kom hit». Hvorfor ropte de på meg?

Jeg gikk bort til dem og spurte hva det var, de ga meg en beskjed om å sette meg inn i bilen som sto parkert rett utenfor parkeringsplassen. Denne damen gikk bak meg mens mannen gikk på siden, de skulle tydeligvis passe på at jeg kom meg til bilen. Jeg tenkte hva i alle dager foregår? Har jeg gjort noe? Hvor skal jeg? Da vi kom bort til bilen åpnet mannen døra og satte på barnesikringen og ba meg sette meg inn i bilen. Mannen gikk videre til andre døren og satte på sikringen der også. Jeg hadde ingen mulighet å komme meg bort på noe som helst vis, jeg var stengt inne. Hvorfor satt jeg meg inn i bilen? Hvorfor ropte jeg ikke etter hjelp? Tankene mine begynte å spinne rundt. Jeg hadde hundrevis av tanker og spørsmål i dette øyeblikket. Jeg visste ingenting. Det jeg begynte å tenke på, var om jeg faktisk ble kidnappet og at de skulle være slem mot meg.

Når begge disse to personene hadde satt seg inn i bilen, begynte vi å kjøre, vi kjørte veldig sakte i starten, helt til de stoppet og spurte om jeg hadde på meg telefon, jeg hadde lært meg at så lenge de ikke ransaker meg, svarer jeg nei på spørsmålet om telefon. Jeg tenkte en god stund om jeg skulle ringe politiet og få hjelp, jeg trodde faktisk etter dette spørsmålet at «nå er jeg kidnappet, hva skal jeg gjøre», men jeg var så redd at jeg ikke turte å ringe.

Jeg begynte å spørre disse menneskene hvor jeg skulle, de svarte alltid «det kan vi ikke si». Dette var noe som fikk meg bare mer og mer redd, jeg ble faktisk livredd. Rett før vi hadde kommet til byen Steinkjer, spør jeg dem hvor vi skal og de forteller meg at vi skal til Trondheim. Men der stoppet de å fortelle, de kunne ikke si mere, fordi det hadde de fått beskjed om. Jeg ble bare reddere og reddere, og til slutt turte jeg ikke å stille et eneste spørsmål. Da vi gikk inn på togstasjonen kjøpte den ene av de et blad som jeg kunne lese mens vi satt på toget. Jeg kunne ikke lese noe særlig bra på denne tiden, men på dette tidspunktet leste jeg dette bladet minst 30 ganger, og fikk med meg hver eneste detalj før vi kom fram til Trondheim. Da vi kom til Trondheim fikk jeg vite at jeg skulle på barnehuset og snakke med noen. Jeg visste ikke hvem jeg skulle snakke med, eller hva barnehuset var. Jeg visste ingenting. Alt dette hadde skjedd så fort.

Da vi hadde kommet fram til barnehuset så jeg mange politifolk som gikk inn og ut dørene. Hvorfor ble jeg ikke fortalt at det var politi der? Samarbeider kidnapperne med politiet? Hva gjør jeg nå? Jeg hadde ingen mulighet til å stikke av, fordi den ene personen gikk på siden og den andre gikk bak meg. Jeg hadde ingen muligheter. Da vi kom inn, gikk vi til et slags venterom, der det var leker og et bord med noen stoler. Jeg hadde fortsatt kidnapping inne i tankene mine. Hvorfor har de leker der? Har de kidnappet flere barn? Jeg begynte å bli klam i hendene og stresse, jeg hadde verken fått mat eller drukket noe. Hva skal de gjøre med meg? hva skal de gjøre med meg? gikk jeg veldig lenge å tenkte på, jeg har aldri vært så redd som på dette tidspunktet.

Etter en stund kom det en dame og hilste på meg, hun hadde på seg et politiskilt der hennes navn sto og på skiltet var det et bilde av henne. Hun sa at jeg skulle bli med henne inn på et rom og snakke litt. Med en gang hun åpnet døren til rommet fikk jeg sjokk. Det første jeg la merke til var et kamera og enda ett og enda ett, og det fortsetter. Det var kamera over alt. Rommet var helt kalt og stivt, noe som gjorde meg veldig usikker og nesten på gråten.

Det første hun forteller meg, er at det sitter tre menn og ser på når jeg snakker. Jeg fikk verken se de eller snakke med dem. Jeg fikk bare høre at de var der. Hvorfor alt dette? Jeg begynte å bli sliten. Så sliten at jeg vil bare komme meg bort og grave meg ned. Jeg er lei av å bli tullet og hersket med. Når kan jeg få leve et liv på lik linje som alle de andre? Dette var et spørsmål jeg stilte meg ganske ofte. Damen begynte å stille massevis av spørsmål, det var som om at jeg ble intervjuet, men bare på en helt forferdelig måte. Det var spørsmål fra hvor mamma sover til om pappa slår og om jeg blir mishandlet. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg visste ikke hva mishandlet betydde, men det hørtes skummelt ut. Jeg var redd og jeg tenkte på hele turen til Trondheim. Jeg var helt utslitt, det finnes ikke ord. Jeg svarte bare ja og nei på de spørsmålene hun stilte. Jeg hadde aldri møtt denne damen, så hvorfor skal jeg brette ut livet mitt til henne. Hvorfor? Hva er poenget?

Jeg visste aldri at mine biologiske foreldre skulle få se den videoen jeg ble avhørt i. Jeg visste ikke at det skulle bli et vitne i saken. Jeg visste ikke at jeg skulle møte politi og snakke med en dame. Hvorfor fikk ikke jeg ta med noen jeg hadde tillit til? Hvorfor to ukjente? Hvorfor ble jeg ikke forklart hva som skulle skje? Om jeg bare visste, og hadde fått tillit til de jeg hadde med meg, og til de jeg skulle fortelle til, hadde dette avhøret blitt noe helt annet. Jeg skulle ønske at dette avhøre skulle ha hjulpet meg og at jeg kunne skryte av det, men ble dessverre et mareritt som jeg må bære resten av livet.

Jeg har et fantastisk liv i dag. Jeg har kjempet demoner som ikke har latt meg sove. Jeg vil fortsette å komme opp når jeg treffer bakken. Tanken på dette avhøret skal ikke få meg ned. Vennene mine har fortalt meg at de står ved meg, selv om vi ikke finner himmelen, skal vi gå gjennom helvete sammen og vi skal finne en måte å bryt oss gjennom. Vennene mine er gull verdt. De har fulgt meg gjennom det verste og det beste, noe som har vært helt fantastisk.

Ida Mathilde.