Dagens leder

«For deltakerkommunene har legevakten blitt en økonomisk hodepine»

Bordet fanger, igjen, igjen og igjen.

Leder Logobilde Roger Rein 

Debatt

For publikum, de som er brukere, framstår legevakten ved sykehuset som et godt tilbud. Snart to år er gått siden den måtte flyttes fra sykehusets lokaler og inn i helt nye moderne lokaler. Legevakten holder som kjent til i kombinasjonsbygget som Levanger kommune sørget for å bygge for å sikre sykehuset en framtidsrettet helikopterlandingsplass. Jeg har ikke registrert annet enn tilfredshet fra brukerne av det interkommunale legevakttilbudet, innbyggerne i Frosta, Inderøy, Verdal og Levanger.

For deltakerkommunene har legevakten blitt en økonomisk hodepine. Det er blitt mye dyrere enn det som var forespeilet da tilbudet ble etablert. Flyttingen til dagens bygg har doblet kostnadene de siste årene, om en sammenligner med den ordinære kostnadsutviklingen i samfunnet. Verdal kommune, som et eksempel, skulle betalt 2,6 millioner kroner i 2019 om kostnadene med legevakten hadde hatt en normal utviklingen fra 2012 og fram til i dag. Nå skal de i stedet betale 4,9 millioner kroner for denne tjenesten inneværende år.

Har ikke noe valg. Hadde legevakttjenesten vært unntaket hadde det vært lettere å akseptert denne ekstraregningen. For ofte ser vi at dette skjer med offentlige tjenester når de av ulike grunner må endres. Skolebygg og driften av dem ser ut til å bli dyrere enn det som var forespeilet. Innenfor helsesektoren virker det å være likedan. Teoretiske regnestykker som blir lagt til grunn for vedtakene får helt andre svar når det kommer til praksis. Hvorfor det blir slik, og hvem som skal klandres for det, er det sikkert ulike svar på fra gang til gang. De som blir sittende med ansvaret er våre lokalpolitikere. Det er blir også deres oppgave å tilpasse økte kostnader til et fra før knipent kommunebudsjett.

På den bakgrunn er det også lett å forstå frustrasjonen som kommer fra Verdal i dette tilfellet. Dette er penger som hadde kommet godt med i annen tjenesteproduksjon. Politikerne i Levanger kan delvis forsvare seg med at dette delvis er penger de får igjen, som husleie i et kommunalt bygg.

Bordet fanger imidlertid. Gjort er gjort og spist er spist. Så kan vi sette oss tilbake og spørre om det i det hele tatt er mulig å få gjort ting annerledes? Eller må vi bare akseptere grove feil i kalkyler og forutsetninger for kommunale vedtak?