Spaltisten

«En politisk avsporing der tema som kråkeskyting og garasjeplasser får større oppmerksomhet enn grunnleggende menneskelige behov»

Smeltende is fra isbreer som kalver ut i Kongsfjorden ved Ny-Ålesund på Svalbard.  Foto: Are Føli / NTB scanpix

Debatt

Dina von Heimburg 

Hva er verdien av offentlig verdi? Spørsmålet ble stilt på en konferanse jeg deltok på i Edinburgh i fjor. Forskere fra hele verden som interesserte seg for ledelse og organisering av offentlig sektor møttes for å utforske verdien av offentlig verdi, og hvordan dette kan skapes. Spørsmålet kan synes banalt, men svaret er ikke gitt. Dette bringer oss til kjernen i demokratiet og de offentlige institusjoner som ledes av våre folkevalgte.

Som flokkdyr har mennesker alltid jaktet etter måter organisere samfunn på som bidrar til at flokkens medlemmer kan blomstre, i jordsmonn som gjør det mulig. Demokrati og offentlig sektor er sosialt skapt som måter å organisere samfunnet på for å oppnå dette.

«Det felles gode» er på ingen måte en ny tanke, og det var nettopp dette som var utgangspunktet da demokratiet trådde sine barnesko i det antikke Hellas. Sokrates argumenterte for at det beste felles gode oppstår når mennesker gleder seg over at andre menneskers lykkes, og føler smerte når andre mislykkes. Platon så på “det felles gode” som alt som kan bidra til sosial harmoni, samarbeid og vennskap mellom samfunnets deltakere. Aristoteles betraktet «det felles gode» som det som er i vår «felles interesse», og skilte skarpt mellom å utvikle et godt samfunn i «felles interesse» og et dysfunksjonelt samfunn som strekker seg etter maktelitens interesser.

Mye tyder imidlertid på at vi har glemt visdommen fra antikkens filosofer. I boka «The Common Good» som kom ut i fjor, roper den amerikanske forskeren og politikeren Robert Reich et høyt og tydelig varsko. Han beskriver at den offentlige dialogen, både den som føres i media og i politikken, ser ut til å ha havnet på avveie, langt vekk fra det felles gode. «Hva vinner jeg?» ser ut til å ha overtatt plassen til «hva vinner vi – sammen». Det som skiller oss, inkludert skittkasting og polarisering i samfunnsdebatten, får større oppmerksomhet enn det som forener oss og er bra for oss alle. Reich sin analyse er skarp, men god. Dersom det ikke finnes noe felles beste, finnes det heller ikke noe samfunn, skriver han.

Samfunnsfølgene av en logikk der «jeg» stilles foran «oss», har bidratt til at fellesskapet har fått seg en real trøkk. Vi står nå ovenfor et økende antall komplekse samfunnsutfordringer som for eksempel klimaendringer, økende sosiale forskjeller, utenforskap og ensomhet. En rekke slike samfunnsfloker tyder på at vi har mistet kontakten og dialogen med hverandre om «det felles gode». Slike floker kan aldri løses av offentlige tjenester alene. Floker må flettes opp i fellesskap. Likevel har vi trenet mennesker og organisasjoner i konkurranse og markedstenkning, der individuelle maktposisjoner blir viktigere enn fordeling av makt og muligheter. Politikere som tar mannen, ikke ballen. En politisk avsporing der tema som kråkeskyting og garasjeplasser får større oppmerksomhet enn grunnleggende menneskelige behov. Sektorer og profesjoner som kampes om ressurser og posisjoner framfor å forenes rundt vårt felles oppdrag som samfunn. Innbyggere som er trenet til en rolle som «kunder» av kommunen, der de ikke lenger ser seg selv og andre medmennesker som en del av løsningen.

Ill.foto  Foto: NTB scanpix

en forvitring av våre felles idealer for det som er et godt samfunn å leve i for alle, ikke bare for de få, ikke bare nå. Dette utfordrer de etablerte institusjonene i et liberalt representativt demokrati. Det utfordrer oss som medmennesker. I en tid der Jeg-et har fortrinn for Vi-et, er det behov for å børste støvet av det som forener oss slik at vi ikke lar samfunnet komme på avveie. Trump, Brexit, og andre demokratiske «sjokkbølger» har rystet mange av oss inn til beinet. Når avstanden til en mektig elite blir for stor, og livet virker håpløst uforanderlig for mennesker som strever med sine livsbetingelser, virker selv de mest obskure alternativer som et bedre alternativ enn det gjeldene. Mange av menneskene som roper på forandring sitter med en følelse av å være glemt. De får ikke smake på den samme deilige kaka som bakes og serveres rundt maktens bord. De opplever at de ikke blir lyttet til når de ber om å få en bit, eller har tips til hvordan oppskriften faktisk blir bedre. Rundt maktens bord snakkes ofte et språk som skaper avstand. Og de snakker mest med folk som ligner dem selv. Hvite, middelaldrende menn i øvre middelklasse preger store deler av dialogen om forvalting og utvikling av vårt felles gode, samtidig som en stor andel av befolkningen velger å ikke bruke sin mulighet til å (be)stemme. Alt dette truer verdien av offentlig verdi.

Fravær av forskjellighet er farlig, for det frarøver oss samtalene om hva som faktisk er i vår felles interesse. Vi trenger derfor å føre flere til det demokratiske bordet, til samtaler, der bordet ikke fanger. Samtaler som åpner for undring, nysgjerrighet, og innsikt i det som er viktig for oss som fellesskap, uten å være redd for at man blir sablet ned. Der det er lov til å ombestemme seg etterhvert som man sammen blir klokere. Ikke for å debattere, men for å forstå. For hvis vi skal forandre, må vi først begripe. For å forstå, må vi lytte og stille spørsmål før vi kommer med ferdigprogrammerte svar. Grunnmuren i den demokratiske modellen er nettopp at vi mennesker står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre, og at vi sammen finner ut av hvordan vi best ivaretar flokken. Da trenger vi å bygge tillit og verdighet i relasjonene mellom oss. Tilliten må gå begge veier. Les «tillit» baklengs, hva får du da?

Det er en ekstremt viktig jobb våre folkevalgte gjør, og til høsten skal vi velge igjen. Likevel føler mange innbyggere avmakt, og mange vegrer seg for å gå inn i politikken. Tilliten til både politikerne og offentlig sektor er under press. Da må vi vise hverandre at alle teller med, og at vi trenger hverandre. Verdien av offentlig verdi er ikke økonomisk, den er dypest sett moralsk og innrettet mot «det felles gode», bygd på pilarer av bærekraftig utvikling og verdige liv. På New Zealand har de skjønt dette, der de nå vurderer og utvikler all politikk gjennom briller som består av «empati, snillhet og livskvalitet».

Å bry seg om «vårt felles beste» er en moralsk holdning som anerkjenner at vi alle svømmer i den samme sjøen. Dette gjelder også våre barn, barnebarn, og fremtidige generasjoner.

Det er en formidabel oppgave politikere – og vi alle – står ovenfor, når et samfunn skal ledes mot det felles gode. Men vi kan endre samfunnet til det bedre gjennom summen av våre samtaler og det vi gjør. Verdien av offentlig verdi står på spill, men det er opp til oss alle å få det til.

Dina von Heimburg
Stipendiat ved Nord universitetet og
folkehelsekoordinator i Levanger kommune