Innlegg

Hørt om arbeidsministeren som stemte for å anerkjenne et uorganisert arbeidsliv?

1. mai er fortsatt en viktig kampdag, mener innleggsforfatterne. Bildet er fra fjorårets arrangement i Verdal. Foto: Kristin Heggdal  Foto: Kristin Heggdal

Debatt

Den internasjonale arbeiderkongressen i 1889 vedtok at 1.mai skulle være arbeidernes internasjonale kampdag. Arbeiderpartiets Carl Jeppesen innførte dette i Norge i 1890. I 1947 vedtok Stortinget, med Arbeiderpartiet i spissen, 1.mai som offentlig høytidsdag på lik linje med nasjonaldagen.

«Alt var så mye bedre før», er nok en setning vi alle har hørt en eller annen gang. Men var det egentlig så mye bedre før? Små leiligheter som er beregnet for maks to personer i dag bodde det før familier med flere barn. Arbeiderfamilier måtte slite for å få endene til å møtes. Men med en høyere organisasjonsgrad og en sterkere fagbevegelse ble arbeiderklassen etterhvert løftet inn i middelklassen, både økonomisk og materielt. For ikke å glemme fagbevegelsens arbeid for en mer rettferdig skatte- og fordelingspolitikk.

Hvert år rundt 1.mai kommer det utspill fra borgerlig side om å gjøre dagen til en normal arbeidsdag. Spesielt ungdomspartiene på den blåblå-siden i politikken har tatt eierskap til dette utspillet, da de mener dagen er både gammeldags og lite relevant i dagens arbeidsliv.

De siste årene har vi dessverre sett at spesielt tradisjonelle arbeideryrker igjen går i negativ retning. En høyrevind, til dels høyreekstrem, blåser over Europa. I Norge og vesten øker forskjellene og arbeidernes lønn stagnerer. Dette er et tydelig tegn på at 1.mai er alt annet en gammeldags - at det fortsatt er nødvendig og at jobben med å bevare og utvikle den norske velferdsmodellen må fortsette!

1.mai har aldri vært, og kommer heller aldri til å bli, arbeidsgivers og de borgerlige partienes dag. Det har vært og vil alltid være arbeiderne og arbeiderbevegelsens dag. Det er stadig kamper som må tas for at arbeiderne skal ha en trygg og sikker arbeidsplass med gode lønns- og arbeidsvilkår. For ikke å snakke om en trygghet og frihet i tiden de ikke står til arbeidsgivers disposisjon. Dette gjelder i dag også serviceyrker og yrker som krever bachelor i større grad enn tidligere.

På Høyres landsmøte for bare få uker siden stemte Norges arbeidsminister «for» å anerkjenne et uorganisert arbeidsliv. I godt selskap med flertallet av landsmøtets delegater. Unge Høyre jobbet for å få inn ordet «forsvare» istedenfor ordet «anerkjenne». Uten hell. Landsmøte brukte altså tiden sin på hvilket ord de skulle bruke i en setning og et vedtak som går imot det organiserte arbeidslivet.

I Norge er det tradisjonelt to parter i arbeidslivet: arbeidsgiver og arbeidstaker. Eller som det het før: «arbeidskjøper» og «arbeidsselger». To ord man kanskje burde tenke over litt oftere. Den ene parten selger sin arbeidskraft. Den andre parten kjøper arbeidskraft. Tidene forandrer seg. Alt i fra språket vi bruker - til politikk og arbeidsliv. Det betyr ikke nødvendigvis at det alltid forandrer seg til det bedre. Man hører stadig om flere og flere arbeidsgivere som ikke ønsker det organiserte arbeidsliv velkommen inn på arbeidsplassen. Organisasjonsgraden i Norge synker, og flertallet av arbeidstakerne er uorganisert. Det må jobbes for at flere ser viktigheten med å organisere seg, og grunnene er mange. Forskning viser at det er en klar sammenheng mellom et godt organisert arbeidsliv og virksomhetens produktivitet, noe som er lønnsomt for både arbeidsgiver og arbeidstaker. Vinn-vinn!

Det er derfor helt uforståelig for oss at Høyres landsmøte og Norges arbeidsminister stemte for å anerkjenne et uorganisert arbeidsliv, når forskning er såpass tydelig på at et organisert arbeidsliv er det mest lønnsomme for alle parter. Det er viktig å påpeke at vi ikke ble overrasket, men vi syns det hele er uforståelig.

31. januar 2018 ble det fattet et anmodningsvedtak på Stortinget med et solid flertall: «Stortinget ber regjeringen fremme sak til Stortinget med forslag som bidrar til at organisasjonsgraden økes, som en anerkjennelse av betydningen av at mange arbeidstakere velger å være fagorganisert». Det har nå gått godt over ett år siden vedtaket ble fattet og dagens regjering har så vidt oss bekjent ikke kommet med forslag som skal bidra til at organisasjonsgraden økes. Partiet til Norges statsminister og Norges arbeidsminister har heller fattet et vedtak som er stikk i strid med det regjeringen har fått en anmodning om å gjøre. Når Stortinget vedtar et anmodningsvedtak skal det være en selvfølge at regjeringen tar det på alvor og gjennomfører.

Erik Bye sa det så fint en gang: «Politikere må en gang lære, både i Norge og andre steder, at de er ikke våre herrer i demokratiene - de skal være klar over hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de går og legger seg - at de er våre tjenere, de er folkets tjenere! De skal giv akt for oss i demokratiet. Det er noen av dem som tror at de er blitt herrer, men der tar de faktisk feil. De må en gang lære at de tar feil, ellers er demokratiet bare dillball».

Vi blir ikke overrasket om dette anmodningsvedtaket ikke blir tatt tak i av regjeringen. Dagens regjering og dagens arbeidsminister er ikke for et organisert arbeidsliv, og de kommer til å gjøre så lite som mulig når det kommer til tiltak for å øke organisasjonsgraden i Norge. Uforståelig nok. Og nettopp derfor er 1.mai fortsatt viktig, og derfor skal vi gå i 1.mai-tog også i år! For hvordan kan vi forhindre at vi går baklengs inn i fremtida? Jo, en sterkere fagbevegelse, et godt to- og trepartssamarbeid og politikere som skjønner at de er folkets tjenere!

God 1.mai og gratulerer med dagen!

Tina Paulsen Stenkløv

Leder Yrkesseksjon samferdsel og teknisk, Fagforbundet Trøndelag


Marius Antonsen Weisæth

Kretsstyret Postkom Midt-Norge