Spaltisten

Han er ikke i tvil om hvem som blir husket lengst av disse to

Per Anders Folladal trøster seg med at de fleste av dagens «influensere» vil være glemt i løpet av kort tid, mens bautaer som Erik Bye vil bli husket i generasjoner. 

Debatt

Han talte til folkets sjel og rørte ved vår kollektive samvittighet. Slik forandret han vårt samfunn». Dette sa biskop Stålsett under bisettelsen om mannen i kista, bautaen Erik Bye. Selv om det snart har gått 15 år siden dette, tenker jeg rett som det er at jeg savner Erik Bye – poeten, formidleren, samfunnsrefseren og medmennesket som hadde så uendelig mye å fortelle av livsvisdom og levd liv. Han sparket ingen, men traff oss alle - uansett hvor vi kom fra og uansett hvilket samfunnslag vi tilhørte. Han kom tett på og snakket uanstrengt med alle typer mennesker og skjebner – fra verdensstjerner og kongelige til uteliggere og narkomane. Erik Bye lot seg aldri kjøpe eller bli blendet av egen posisjon og han stod alltid opp for de svakeste - gjerne de som var på utsiden av vår kollektive bevissthet. Han var praktiserende fargeblind når det gjaldt nasjonalitet og hudfarge. Han løftet fram frivillige og andre som gjorde hverdagslige, men samfunnsnyttige oppgaver - drevet av et ønske om å bidra med noe de anså som viktig.

Så hvorfor savner jeg Erik Bye? Ingen kunne så poetisk og utilslørt fortelle oss hvor uendelig små og sårbare vi er. Jeg savner han når jeg ser den tiltagende fundamentalismen der det skilles markant mellom tro og vantro. Eller når tiurleiken på Stortinget, Det hvite hus, eller på Twitter blir på sitt mest navlebeskuende og usmakelige. Og når fellesskapet smuldrer opp i brunsvidd nasjonalisme og uhemmet proteksjonisme, der svaret er løsninger som ble forlatt på tampen av den mørke middelalder – som å bygge murer for å skille «oss» og «dem» eller bedrive heksejakt på de utstøtte eller konstruerte fiender. Behovet for fellesskapsløsninger og handling har aldri vært større enn i dag – der rasering av ressursgrunnlaget, tap av naturmangfold, krig og flukt kan stå som eksempler på at det er nok å ta tak i. Da tenker jeg på budskapet og visdommen i «Herrens klinkekuler» for å sette det hele i perspektiv (siste del):

Han lå på kne og samlet sine kloder.

Da så han at han hadde mistet en

Den lille blå! Den minste av dem alle!

Han lette under gress og sten og hekk.

Og den som var så blank i solefallet!

Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,

og marken lå der nattekald og våt.

Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.

Men jeg kan ikke minnes om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båren

og tror at intet teller uten den,

får håpe at han leter mer i morgen

…..og at han finner oss igjen.

Det siste året er det imidlertid de såkalte «influenserne» som har vekket minner og savn etter noe mer handfast. Selve ordet betyr «påvirker», og å bli påvirket eller inspirert av sterke personligheter er jo ikke noe nytt fenomen. For min egen del har jeg blitt inspirert av folk som Nils Arne Eggen, alkymisten som kunne lage gull av gråstein. Eller Mikhail Gorbatsjov, den modige mannen som bidro til å få avsluttet den kalde krigen uten å sende oss ut i det evige mørket. Og i de seneste årene må jeg innrømme at jeg har fått sansen for Kåre Willoch, mannen som er et levende bevis på at visdom kommer med alderen. Og Erik Bye da, selvfølgelig. Men du snakker om kontrast til dagens selvoppnevnte influensere! For å bli såkalt influenser i dag er kriteriene at du helst bør ha vist fram rompa med tilbehør i en reality-serie, eller har en blogg om sminke og kropp og sånn, eller utøver ekstrem blottlegging av egen kropp og sjel på en måte som stimulerer vår grenseløse nysgjerrighet. Jeg synes dette er deprimerende. Det er ikke influenserne i seg selv det er noe i veien med, de reflekterer jo bare tidsånden og det vi vil ha. Og vi vil ha «brød og sirkus», og det er det som er deprimerende. Dette var elitens taktikk i det gamle Romerriket for å holde folket opptatt med stort sett meningsløse ting i stedet for å engasjere seg i det virkelige liv.

Jeg trøster meg med at de aller fleste av dagens influensere vil være glemt i løpet av kort tid, mens bautaer som Erik Bye vil bli husket i generasjoner. Det er heldigvis fortsatt en vesentlig forskjell på å bruke sin posisjon til å fremme betalte produkter og egen kropp, kontra det å ville bidra med noe viktig som berører og beveger enkeltindivider og samfunn i retning av en bedre samtid og framtid.

Erik Bye var en mester i å formidle alvorlige tema uten at det fulgte med en eim av svovel eller en fordømmende pekefinger. Alvorstunge tekster hadde som regel et innslag av håp med budskap om at det aldri er for sent å gripe dagen eller å bli en bedre utgave av seg selv. En av hans siste tekster, «Vår beste dag» som han skrev som en gave til «Hjemmet for Døve», er et fint eksempel på dette (siste del):

Kjære, lytt til mørket når vår dag er gått.

Natten nynner over fjerne åser.

Mangt har dagen skjenket oss i stort og smått,

mer, kan hende, enn vi har forstått.

Månen over tun og tak er like ny,

men tier stille om vårt neste morgengry.

Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre!

Dagen i morgen skal bli vår beste dag.

En annen person jeg ser opp til er Mor Teresa. Hun skal ha sagt at «Vi kan kanskje ikke gjøre store ting, men små ting med stor kjærlighet». Det er gode og inspirerende ord å ta med seg i jakten på å finne seg sjæl eller finne meningen med livet, i en tid der det er gode grunner til å la seg overmanne av resignasjon og apati. Og det er jo heldigvis som Nils Arne har sagt det; It’s hope in a hanging snore!

Per Anders Folladal

Leder i Verdal Teaterlag og leder for Proneo