«Åpenhetens pris» – er det verdt det?

Debatt

I et møte på Levanger bibliotek tirsdag kveld skal jeg diskutere lokaldemokratiets vilkår med Levangers ordfører Robert Svarva, Verdals varaordfører Silje Heggdal Sjøvold og stipendiat Espen Leirset ved Nord universitet. Er norske kommuner for åpne, er spørsmålet som stilles i invitasjonen. Det er Espen Leirset som har oppspillet for debatten. Utgangspunktet er et innlegg han har skrevet i Kommunal Rapport. Den tidligere journalisten arbeider for tiden med en doktorgrad om dette temaet.

Her til lands har vi vært opptatt av at saksbehandlingen og det politiske arbeidet i våre folkevalgte organer skal skje i åpenhet. Det skal veldig mye til for å stenge døra for offentligheten når det er møter i et politisk utvalg. Å stenge døra fordi politikerne mener de har behov for å drøfte spørsmålene på en mer uformell arena holder ikke som argument. Espen Leirset trekker fram en del bakdeler ved at offentlighetsprinsippet står såpass sterkt. Det er ikke sikkert, skriver han, at et så strengt lovverk er så bra for lokalpolitikken.

Som samfunnsforsker er Leirset svært forsiktig med å dra entydige konklusjoner. Men han går langt i å antyde at en konsekvens av det strenge lovverket er at norske lokalpolitikere mangler gode arenaer til å diskutere politikk på. Det er i så fall alvorlig, mener Leirset og mener dette bør diskuteres på en fordomsfri og konstruktiv måte.


Hvorfor vil ikke Helse Nord-Trøndelag bygge transportbru fra helikopterlandingsplassen? Hva skjer egentlig på sykehuset? Og vi har en etterlysning til den nye direktøren ved Stiklestad nasjonale kultursenter.

 

Sårbare politikere. Som Espen Leirset er også jeg opptatt av at vi har folkevalgte og systemer rundt dem som gir oss de beste vedtakene. Derfor er debatten viktig. Mitt utgangspunkt er at det ikke er offentlighetsprinsippet og måten vi praktiserer det på er det som er det største hinderet. Vi må heller se på innholdet i den politiske debatten. La meg ta ett av de punktene som Leirset peker på. Jeg er enig når han skriver for å få til en god diskusjon, er det nødvendig å åpne seg opp, framstå sårbar og «drodle fritt». Men jeg er uenig når han dra følgende slutning: Dette er vanskelig når presse og tilhørere er til stede.

De tar seg selv for høytidelig de folkevalgte som ikke tør vise fram egen usikkerhet. Jeg tror ikke velgerne ønsker seg skråsikre politikere som har funnet svaret på bakrommene. Den vinner større respekt og står sterkere den som har tvilt seg fram til et svar, og deler med oss de vurderinger som førte dit.

(Lederkommentar i Innherred 14. mai 2019)