«De eldre har det godt i dag», sier de som ikke vet så mye om alderdom

Hanne Holthe Munkeby forteller i dette innlegget om mange av de utfordringene hun opplever at den eldre garde møter på.   Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Debatt

Jeg leser i aviser og hører/ser på TV. Noen av de unge misunner de eldre, – «alle våre goder», våre rabatter og alle våre tilbud på så «mange» områder! Nå skal jeg fortelle litt om hvordan det oppleves, – Å BLI GAMMEL! Jeg kjenner og har kjent mange!

Jeg skriver VI og snakker for alle som har rukket å bli en gammel person: For 20-30-70 …. år siden var vi i full jobb, vi som er «de gamle» nå. Fra klokka 0700–0800 om morgenen til langt ut på ettermiddagen jobba vi og ble trukket 10 % av lønna til pensjonskassen og var på jobb 6 dager i uka! Vi lærte å spare, greie oss med lite, og de som kunne det, sparte til seinere år, da man kanskje kunne skaffe seg egen bolig. En drøm som mange hadde! Flere tok ekstrajobber. Å spare, betyr at man lar være å unne seg noe som kanskje er unødvendig! Vi sparte på så mye.

Frilørdagen var ikke oppfunnet enda! Tenk på det! Vi hadde fri fra jobb en dag i uka og det var søndag! Endelig kom dagen da vi kunne ut på tur, med sykkel, for oss som hadde det, eller på fotturer i nærområdet. På søndag skulle vi gjøre alt vi ikke rakk ellers i uka, – vi skulle på besøk, vi skulle ha besøk, skulle på tur, være familie, pleie vennskap, hjelpe noen med et eller annet, se over diverse papirer osv.

Vi fikk ferie og mange hadde ikke muligheter til å reise på langtur, men de fleste kom seg en tur til Sverige kanskje, en bytur til Trondheim eller til andre steder i Norge. Noen dro ikke på tur i det hele tatt! Det kostet penger!

Vi måket selv snøen rundt huset vinterstid, vi klipte plena selv, med hånddreven plenklipper, vi gikk til butikken, etter arbeidstid, kjøpte det vi trengte og var i grunnen selvhjulpen på alle vis! Vi trengte ikke hjelp til noe og alt var greit. Vi var unge, friske og damene fikk fri fra jobben i 3 måneder hver gang de fikk barn! Mange damer var heller ikke i lønnet jobb.

Pappaperm var ikke funnet opp, men, – har vi kunnet overlate så små barn til en pappa/far på den tida? De kunne jo ikke noe med/om barnestell. Barnehager var det lite av og derfor måtte vi leie en barnepike, en bestemor eller at mor gikk ned i stillingsstørrelse/lønn eller sluttet helt i arbeidslivet. Dette var ikke like greit for alle på denne tida! Vi hadde ikke TV og alle hadde ikke radio og telefon! Vi manglet også vaskemaskin, kjøleskap, fryser og mange andre ”tjenere”, men vi holdt oss i form! Vi var i vigør hele dagen! Derfor var også mange sliten når helga kom og brukte helligdagen for å kvile ut. Jeg hørte aldri at de voksne sa at de var slitne!!

Leilighetene var ofte små, og ungene hadde ikke hvert sitt rom. Ei, eller av og til to, barnesenger sto inne på foreldrenes soverom! Noen hadde greid å spare slik at de endelig kunne bygge seg en bolig eller kjøpe leilighet, men inventaret i det nye huset tok det ganske lang tid for innkjøp av. Først møbler, siden kjøleskap og alt det andre, men det tok flere år før alt var komplett! Nå begynte ungene å bli ganske store og de trengte mere plass!

Etter hvert ble vi eldre, sluttet i jobb og fikk pensjon. Nå skulle vi greie oss med denne utbetalinga og til og begynne med, gikk det ganske bra og vi var forholdsvis friske. Noen greide å ta seg ekstrajobber, men en kropp blir eldre og det er mye som skjer, vi ble til slutt eldgammel! Vi nærmet oss snart 70-80-85 år….! Ikke alle kroppsdelene er like vitale da, – knær, rygg, hofter, hode, føtter og armer, og alt ”innabords” er ikke som da vi var unge! Vi som aldri hadde brukt medisin fikk nå en ny utgift! Hvem tenker på dette når man er ungdom?

Til og begynne med prøvde vi å skjule at noe feilte oss og vi så ganske spreke ut, men ”skinnet bedrar”! Det verket i kroppen og vi hadde ”vondter” både her og både der! Bare det og reise seg opp av senga, gå i lange trapper og klyve opp på en krakk for å nå noe i et høyt skap, kunne være en utfordring.

Mange eldre sliter med ensomhet, skriver innsenderen.  Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

 

”Alle” på vår alder har smerter og ubehag på noe vis og de fleste trenger hjelp til et eller annet, – hjelp som vi må betale for. Ikke alle har barn og barnebarn som stikker innom og ordner opp med det meste. Mange er ganske så alene! Og ber man om hjelp, må man også betale for det! Dett er noe man ikke har aning om, mens man er ung, frisk og i vigør! Bare vent!

Mange får også skiftet ut et eller annet av ”inventaret” i kroppen og det krever mye av hver enkelt. Vi har blitt avhengige av andre mennesker og det føles ikke alltid helt o.k.! Av og til føler vi en skam på grunn av at vi ikke greier det som vi gjorde tidligere. Det er mye vi kan, men som vi ikke tør lenger. Balansen svikter og da tør man ikke alt etter hvert. Nå, – når vi er blitt eldre, har det også blitt en hel del uforutsette utgifter, noe som de yngre ikke har peiling på: (Det skal man heller ikke vente!)

Ryggen streiker og vi må ha hjelp til snømåking, plenklipping og vi greier ikke å gå til butikken og siden bære varene hjem! På grunn av ryggsmerter greier vi ikke å stelle føttene selv og vi må derfor gå til ”fot-damen” for å få stelt føttene, til fysioterapeut for å få hjelp med å ”reparere” ryggen, skuldrene eller føttene. Vi må ta drosje til butikken for å få handlet inn mat og ellers når noe skal kjøpes. Vi må på en del legebesøk, (og ikke alle legene forstår oss), tannlegebesøk og flere sorter medisiner må vi kjøpe for ”å få bukt med” diverse plager.

Man får ikke alt av slike utgifter dekt, – det er en gripen inn i den pensjonen vi får utbetalt! Vi blir også ofte ensomme som gammel, venner og kjente ”går bort”, vi blir engstelige og med TV-nyheter og avislesing blir også mange mistenksomme. Mange sliter med ensomhet!

Vi oppdager også at vi må ha det varmere i heimen for vi fryser oftere nå. Strøm-utgiftene ble større og alle hus som er gamle har ikke den isolasjonen som kunne ha spart oss for store utgifter til strøm og varme. De som har vedfyring har en stor jobb med alt arbeidet med veden og som mange av oss har prøvd.

Vi får ikke kjøre bil lenger og om vi skal noe sted må vi ty til drosjekjøring. Derfor har det blitt sjeldnere og sjeldnere at vi ”blir med” på noe, som er langt unna. Det blir for dyrt for oss. Det er heller ikke mange som tilbyr gratis skyss!

Men så kom det noen lyspunkt! Vi kunne få kjøre tog og buss med reduksjon i billettprisen! Vi kan nå spleise på drosje til kino og enkelte filmer betaler vi pensjonistpris på! For å bli med og høre på diverse foredrag eller konserter betaler vi halv pris, men vi må ha drosje fram og tilbake! Vi skulle også ha vært i Operaen, men det blir nok for langt for de fleste av oss her i nord så den billett-rabatten er det nok helst de i Sør-Norge som få nyte godt av. Disse prisreduksjonene/rabattene er det noen unge som misunner oss! Vet de egentlig hva de snakker om?

Noen av oss er så elendige at om vi har ønske om å dra på buss- eller togtur må vi ha noen/en ledsager med oss og dermed blir det ikke noe av. En ledsager må også ha betalt. Vi eldre liker ikke å plage andre og det føles ekkelt å spørre om hjelp! Vi får problemer med å gå, – skrittene blir mindre og mindre og vi får en lut holdning.

Vi som er pensjonister har ikke den samme lønna som da vi var i arbeid og vi har fått store utgifter til noe som vi aldri har hatt behov for mens vi var unge, friske og i full jobb! Vi har betalt inn til en pensjonskasse for at vi skal kunne leve bra den siste tida vår, men det ble ikke slik vi hadde tenkt. Vi regnet ikke med dårlig helse og uforutsette utgifter! Inne i hodet vårt er det ofte et ungt sinn, men vi makter ikke å vise det fram!

Nå hører vi om mange (ikke alle) ungdommer som av og til går ut på byen og spiser middag, de er med på diverse, underholdninger, reiser verden rundt og kjøper seg klær etter hva som er moderne og de har et forbruk av penger som vi ikke riktig skjønner! Mange har råd til å ”følge med” på det som er mote, som er ”in” og de har alle slags ”duppeditter” som finnes. Ungene har flott sportsutstyr og ikke så mange arver klær, leiker og sportsartikler etter andre nå. Det gjorde våre unger. Gjenbruk skal jo være så bra!? Vi ser på idrettsplassene etter hver kamp alle klærne som ligger igjen, fine jakker og gensere, men de har vel flere hjemme.

Huset som vi gamle bor i skulle hatt litt ”behandling” også, men vi orker ikke og klarer ikke å bidra med noe som er utfordrende i vår alder, men som vi klarte så bra da vi var unge. Å stå i en stige for å male hus, er ikke vår sterke side lenger. Vi må leie inn en maler. En snekker må vi også ha av og til og alt koster penger. Har noen unge tenkt på det? Nei, jeg skjønner jo det, – vi har også hatt en generasjon foran oss! Vi vet om forskjeller og hva alderdommen innebærer.

Vi hører og ser ikke så godt lenger og selv om vi ikke alltid betaler fullt ut for behandling hos øyelege og hørselslege, får vi utgifter her også. Tennene til de eldste er også ganske slitt og det blir dyre tannlegebesøk!

De som leier seg husvære får også større utgifter etter hvert og omtrent alt stiger i pris. Å selge vårt eget hus for å kjøpe en mindre og lettvintere leilighet går ofte ikke an. Vi må ta opp store lån og selge det gamle huset vårt for å få nok penger til å betale for en mye mindre leilighet i en boligblokk! Makter vi det? Nei, mange klarer ikke dette og kan oppleve stor gjeld på sine gamle dager. Utfallet av regnestykket blir heller slik at en blir boende i sitt eget hus, samme hvor tungvint det er nå, på alle måter. De fleste trives vel aller best der de har hatt ungdomstida, småbarnstid og voksentid!

Nye utgifter som vi ikke hadde da vi var unge og i jobb: Større strømutgifter (må ha det varmere), oftere legebesøk, fysioterapeut, fotpleie, frisør, tannlege, øyelege (briller), håndverkere (maler, snekker osv.), plenklipping, snømåking, drosje til og fra butikken, hjelp i heimen, datahjelp, mat bringt på døra osv.

Ingen av disse utgiftene hadde vi som unge. Da hadde vi vedfyring, hogg trær i skogen, klyvde og bar inn veden sjøl. Var aldri til legen eller fysioterapeuten, fotstellet gjorde vi selv, vi klipte håret til hverandre, tannlegen var vi vel innom, men ikke øyelegen. Hånd-verkere var vi selv, som malere, snekkere og plenklipping og snømåking var en selvsagt plikt som vi gjorde med stolthet! Vi gikk eller syklet til jobben og butikken og gjorde alt selv i heimen. Vi kunne det meste om data og PC etter hvert som det ble aktuelt og maten laget vi ”fra bunnen” av og likte å prøve noe nytt. Vi til og med trente for å komme i bedre form! Vi var fulle av energi! Vi var unge, manglet mange ”ting”, men vi trivdes!

Hva er det som er så galt i det at vi endelig kan få litt ”vennlighet”, med avslag i pris, på noe som vi kan ha glede av og som gir oss opplevelser? Alle eldre kan og får ikke nyte disse godene som dere unge mener vi ikke skal ha. Vi har for dårlig helse til å benytte oss av det! Vi må ha hjelp til å komme oss over ”dørstokken”.

Om ikke så veldig lenge, er vi borte, de eldste og svakeste av oss, og da er det dere unge som begynner å kjenne at kroppen er ikke som den var og kanskje også etter hvert, – heller ikke økonomien! Tenk dere om en gang til og unn de eldre, – mor, far og besteforeldre noen gleder! Kanskje fortjener de eldre det?

Dette skriver jeg for de eldre, som av mange unge ikke blir unt de få ekstra-gleder i livet, – billigere befordring, billigere kino og andre kulturelle opplevelser med litt avslag i pris. Ikke alle kan benytte disse ”gledene”, men noen. Jeg håper at dere sammenligner livet vi har, – de unge og de eldre. Når har vi det som aller best og hvor i livet ville du ha vært i dag?

Hanne Holthe Munkeby

Pensjonist og ganske frisk ennå