– De som ikke vil ha en åpen diskusjon, drar alltid rasismekortet

Debatt

Å diskutere innvandring av ikke europeiske grupper til Norge er ikke lett. De som ikke vil ha en åpen diskusjon av problemene dette medfører, drar typisk det såkalte rasismekortet og de karakteriserer folk med andre meninger med ord som islamofobi og muslimfiendtlighet. Kort sagt, de tar mannen i stedet for ballen. Dette er helt ødeleggende for en åpen og demokratisk diskusjon om problemene med islamske innvandrere.

Men innvandring er ikke spørsmål om hudfarge, gener eller fødested; dette dreier seg om det som i litteraturen kalles «Kulturer i konflikt». Gjennom en rekke studier pekes det på at når ulike kulturer møtes blir det vanskeligheter så snart en tar opp spørsmål om religion. Altså, problemet med innvandring er at «våre nye landsmenn» har med seg en sterk religiøs overbevisning og inngrodde vaner som er diktert ut fra ren overtro og en lang historie med maktovergrep. Som Thomas Szasz sier, disse religiøst begrunnede tankene og vanene får ofte preg av tvangshandlinger. Hindrer noe eller noen disse (u)vanene fører det til sterke abstinenssymptomer, akkurat som de en finner hos narkomane som ikke får rusa seg.

Problemet med integrering av muslimer i et vestlig samfunn tas opp av Richard Dawkins i et intervju med Al-Jazeera. Dawkins sier at det blir vanskelig å få til noen form for fornuftig samtale og kommunikasjon om integrering i vestlige samfunn dersom en part på ramme alvor tror at Muhammed satte seg på en hest med vinger å fløy opp til himmelen for samtaler med Gud. Tror en på dette, er det ingen grenser for hva en person kan finne på å tro på, sier Dawkins. Som erkebiskopen av Canterburry (2002-2012), Rowan Douglas Williams har presisert, tilsvarende forestillinger og overtro er ikke lenger del av en moderne kristen kirke. Det eneste som står igjen av overnaturlige forestillinger i kristendommen er troen på at Jesus stod opp fra de døde, sier erkebiskopen. Det er derfor stor forskjell på en moderne kristen tro og islamisme, ofte blir dette karakterisert som forskjellen på en sofistikert og en primitiv religion.

Mange av de handlingsreglene som følger med muslimsk tro og kultur er kjent, som for eksempel; bønn fem ganger om dagen, kvinner må dekke seg til, en kan ikke spise svinekjøtt, en har en ren og en skitten hånd, kvinner kan ikke oppholde seg i et rom sammen med en ukjent mann uten anstand, tvangsgifte, æresdrap osv. I det hele tatt møter vi påbud og leveregler som vi i det moderne Norge er fremmed for.

Mange prøver å «normalisere» disse til dels svært undertrykkende handlingsreglene. Et godt eksempel er at kvinner er pålagt å dekke seg til for ikke å forstyrre mannens sjelefred. Dette er for øvrig en ide vi kan spore tilbake til St. Augustin (354-430), som mente at de følelsene og tankene kvinnekroppen utløste hos ham, var djevelens verk. For oss som har studert psykologien til Wilhelm Reich og kroppsfilosofien til Merleau Ponty, framstår muslimsk behandling av kvinner og kvinnekroppen som rene perversiteter.

For å «normalisere» de kvinneundertrykkende påbudene, blir problemene forsøkt parert og normalisert. Et eksempel er påstander om at hijab bare er et hodeplagg og at også norske kvinner dekket til håret før i tiden. Det siste er i og for seg riktig, men sammenligningen er allikevel feil. På 1950-tallet var det vanlig at norske kvinner dekket til håret når de var ute og gikk eller syklet. På denne måten kunne de beskytte den dyrebare permanenten slik at de vel framme kunne ta av seg skautet og vise fram sitt vakre hår, ikke minst for å gjøre inntrykk på det annet kjønn! Jeg husker også at kvinner tok på skaut før de gikk i fjøset for å begrense at fjøslukta satte seg i håret. Det var ingen som brukte skaut etter pålegg fra prester, ektemenn eller moralpoliti.

Mange muslimske kvinner vil protestere på dette, for så å hevde at de bruker hijab helt frivillig. Min første assosiasjon til slike utsagn er ”Stockholm-syndromet”. Forskning viser at de som blir fanget og tvunget til underkastelse lett tar over undertrykkernes meninger og holdninger. Dette kjenner vi ikke minst til fra studier av innsatte i fangeleirer. Skal jeg tro på at hijab brukes helt frivillig forventer jeg i det minste at muslimske kvinner på fine sommerdager kaster hijaben, går i shorts og bader i bikini. Da vil selv jeg kanskje begynne å tro at de ellers i uka bruker hijab av fri vilje og at de ikke er tvangsstyrt av imamer og trangsynte menn. Slik det er i dag er bruken av hijab et symbol for en tro og praksis jeg ikke kan akseptere og er for meg like problematisk og utfordrende som om folk gikk rundt med en svastika på overarmen.

I Norge er det religionsfrihet. Samtidig må det også være en plikt for alle å påpeke og arbeide mot middelalderske skikker som følger mange innvandrere og som bryter med grunnleggende menneskerettigheter og begrenser individets frihet. Saudi Arabias ambassadør til Norge presiserer imidlertid på programmet Urix (NRK2) at menneskerettighetene er et fremmedelement i islam, de bygger sin rettsoppfatning på sharia lovene. Ingen innvandrere som deler ambassadørens oppfatning bør få varig opphold i Norge!