Debatt

Sjøgata Brygge nok en gang

– Det er noe med Bislett-effekten når de på raden foran deg reiser seg opp, så blir det null utsikt til banen (Levanger-Sundet og Staupshaugen) for de som ikke kan reise seg, skriver Sveinung Havik. Foto: Svein Holthe. 

Debatt

Det er skrevet mye om dette utbyggingsprosjektet og hvordan man finner fram til gode løsninger som føyer fornying og fredet historisk bygningshistorie sammen. Det er ikke enkelt, men heller ikke umulig. Det henger litt sammen med hvilket kronehull man velger å se det gjennom. Kunsthistoriker Daniel Johansen hadde en interessant kronikk i Adresseavisen av 28. juni som har overføringsverdi til vår lille Trehusby, men først et par kjepphester.

Jeg vil at Trehusbyen skal henge historisk sammen – nye estetiske løsninger skjøtet sammen i det gamle gjenkjennelige – og at utbyggerne ikke kun teller på kronene ut fra en forventet inntjening. Det er kjent taktikkeri at utbyggere kan true med avlysning, men all erfaring tilsier at «border line» ikke er 100%, men snarere 50%. Får de solgt halvparten setter de i gang, og det Brynjar Farstad antyder er spill for galleriet. Derfor er det forunderlig at Ap-representanten Svein Erik Veie taler utbyggerne sak i PUK ved først å påstå at utbyggernes «byggeplaner må realiseres av hensyn til byutvikling og forskjønnelse». Og ikke nok med det. Hvis ikke utbyggernes ønsker imøtekommes vil alt kunne bli skrinlagt. Hvem snakker han på vegne av? Utbyggerne eller de som har gitt ham politisk sete og stemme? For å understreke sin egen argumentasjonsrekke tror han dette blir en stor forskjønning av Sjøgata og Byen. Han bor på Julsborg og ikke i Trehusbyen!

Det er også betenkelig at statlige myndigheter setter krav til økt arealutnyttelse (dvs. økt etasjehøyde), mens fylkesmyndighetene - som er riksantikvarens forlengende arm inn mot Trehusbyen Levanger - fremhever de historiske verdier og ivaretakelse av byggetradisjoner. Her er det en logisk brist! Riktignok er dette i kanten mot frednings-sonen (Dampskipsbrygga), men likevel. Med hånden på hjerte kan vel ingen ansvarlig politiker i dag si at «randsonene» som har kommet opp speiler de fredede trehusene. Jfr. Ronny Spaans i boka «Kjøpesenter-landet».

Det er noe med Bislett-effekten når de på raden foran deg reiser seg opp, så blir det null utsikt til banen (Levanger-Sundet og Staupshaugen) for de som ikke kan reise seg. Dette blir det visuelle faktum – 365 dager i året framover – og kun SV-representanten Gunnar Løvås ser det flertallet i Plan- og Utviklingskomiteen ikke evner å se. Det er likevel positivt at et flertall ønsker å redusere høyden og saltak i byggeprosjektet 1, men det er ikke godt nok. Så la oss håpe og tro at det ikke går med de som med Peer Gynts inngang i dårekisten: «Den absolute fornuft afgik ved døden iaftes kl. 11».

Fra gammelt av har Byen vokst opp fra sjøen, og det er viktig å understreke retten til adkomst ved Sundet. Nybygging mot fjord og ned til sjøkanten kan medføre konflikt med allemannsretten, og dette må politikerne sørge for ivaretas. I dag er det mulig å gå fra «siste reminisens av almenningen» via yttersida av utbygningsområdet og komme inn på Dampskipsbrygga. Et vakkert parti av Sundet og bebyggelsen på «hi sida»! I Sogndalsfjøra har kommunen nettopp sørget for en strandpromenade mellom trehusbebyggelsen nedover til Sognefjorden, og tilsvarende bør sikres for innbyggerne i dette prosjektet.

Bymuseet understrekte i sin første uttalelse av mai 2017 (undertegnede var leder da) ... «at allmenningen bringes tilbake til det grøntområdet det en gang var. Byantikvarens forslag (se «Innherred»; 08. april 17) om å løfte terrenget og anlegge parkering under «det grønne» mener vi vil kunne gi den beste løsningen. Det eksisterende, uberørte friområdet hvor Bymuseet tilbakeførte «mimrebenken» må ikke under noen omstendighet røres!»

Poenget til kronikkøren i i Adresseavisen er at alle nye byggeprosjekter bør pålegges krav om en stedsanalyse og en plan for tilpasning til omgivelsene. Hvordan kan kommunen håndheve dette?

Akkurat som loven sier at 1,25 prosent av investeringsbudsjettet skal brukes på kunst i det offentlige rom, kunne man hatt som krav at to prosent av byggekostnadene på både private og offentlige bygg i den fredede Trehusbyen skulle benyttes til å tilføre estetiske kvaliteter til selve bygningen.

Jeg vil ikke påstå at utbyggerne av Sjøgata Brygge ikke forstår omgivelsene rundt sitt eget byggeprosjekt, men som Johansen påpeker er estetikk et fag på linje med økonomi og teknikk. Derfor er mitt råd at politikerne lytter til den som sitter på denne unike kompetansen i kommunen, nemlig byantikvaren.

Sveinung Havik 

skaper omsetning fra turisme og arbeidsplasser, som igjen gir økt verdier for de som bor i og ved dem. Kommunen har i dag en byantikvar – som gjennom fredningen av Trehusbyen – har de beste forutsetninger for å utvikle konseptet til noe nytt. Levanger er dårlig på turisme (ordfører Svarva lovet økt (sic!) satsing etter gravtalen over Cittaslow i kommunestyret 21. nov. 2018) – outsourcing gir sjelden de beste resultater – spesielt når målet er å bygge og styrke sitt eget omdømme. Trehusbyen Levanger er annerledes enn de andre innherredsbyene, og følgelig må dette forsterkes faglig og slik kan nytt næringsinnhold da oppstå.

Tverrfaglighet ja, men vel så viktig mener jeg det vil være at byantikvarstillingen blir oppgradert fra å være kun «rådgiver» i rådmannens stab, til å få en portefølje med økonomi, et mindre hierarkisk ledelsesregime og med større ytringsrom. Det er helt avgjørende for intensjonene med fredningen at denne stillingen styrkes med fagfolk (bygningssenter) for å møte den nyliberalistiske markedsøkonomiske tenkemåten som preger det meste av det som bygges i dag. Identitet blir trukket fram som en stadig viktigere faktor i politikken, og en kime til konflikt om en vil.

Byantikvarstilling kan være et felles orienteringspunkt og et samfunnsmessig «change of mindset» når byen skal utvikles og endres framover...

Godt valg!


Sveinung Havik


Kilder:

«Tilhørighet og trygg by – eksemplet Kristiansand», 2017

BiL_2015/Strategi/StedsOGkulturanalyse.pdf

https://detskjeriarendal.no/magasiner/nr-6-vinteren-1617/vi-bygger-byen-elin-lunde/

Daniel Johansen/Fire bud for bedre byutvikling. Adresseavisen.

Tone Holmquist/Byantikvaren – en brysom byråkrat? Kommunal Rapport.

museumsdreng