En sterk historie fra Gretas hverdag

Jeg håper og tror at det ordner seg for 88-åringen,

Greta Arnesdatter Munkvold på terrassen i Oslo. Greta forteller at hun har hyggelige naboer, men ingen som snakker med henne eller inviterer på kaffe. Foto: Audun Braastad/NTB Scanpix  Foto: Audun Braastad;Audun Braastad NTB Scanpix, NTB scanpix

Debatt

Jeg tok telefonen da kvinnen ringte lokalavisa forleden. På en høflig og klar måte la Greta Arnesdatter Munkvold fram situasjonen sin. Kvinnen på 88 år angret så fryktelig at hun flyttet fra Levanger til Oslo i fjor høst.

Livet i hovedstaden ble slett ikke som hun håpet på. Det eneste hun ville nå var å komme seg tilbake til Levanger. Hun har ingen nære pårørende som kan hjelpe. Pensjonisten har heller ikke penger til å betale for flytting. Nå setter hun sin lit til at lokalavisa kan bidra når vi forteller våre lesere om hennes situasjon.


Lite som skal til. Telefonsamtalen med Greta gjorde inntrykk. I dagene etterpå har jeg tenkt mye over det hun fortalte meg. Jeg tror heller ikke at noen blir upåvirket av å lese artikkelen om henne i dagens avis.

Åpenhjertig forteller hun om ensomheten hun føler på og hva den gjør med henne. Hun trodde hun gjorde det rette for seg da hun forlot Levanger. Nå innser hun at det var et feilsteg. Derfor vil Greta så gjerne tilbake til Levanger, men aner knapt hvordan hun skal få det til.

Når jeg leser det Greta forteller om sin hverdag innser jeg også hvor lite som skal til for å gi en hjelpende hånd. Her har hver og en av oss mye å lære.

Hvem kan hjelpe Greta?

Dersom hun får hjelp med flyttelasset går hennes drøm i oppfyllelse.

  • Finnes det en leser som kan hjelpe Greta? Ta kontakt med Innherreds redaksjon på e-post redaksjon@innherred.no eller telefon 740 19 000.
  • Greta Arnesdatter Munkvold er 88 år og sitter i rullestol. For å kunne flytte fra Oslo til Levanger trenger hun hjelp til å vaske ut av leiligheten, pakke sakene og få dem sendt nordover og inn i leilighet i Levanger.
  • Det er ikke mye som skal fraktes, men det er avgjørende at hun får med seg både den manuelle og den elektriske rullestolen. I tillegg har hun en firehjuls elektrisk skuter, som må være med.
  • Greta har vært i kontakt med ett reisebyrå, som skal ha 40.000 kroner for oppdraget, en sum Greta ikke har noen mulighet til å betale.
  • Da Greta flyttet fra Levanger til Oslo, fikk hun hjelp fra et et par som gjorde oppdraget rimelig. Greta har prøvd å spore opp disse, men finner dem ikke igjen.
  • Nå håper hun at opplslaget i lokalavisa kan bidra til at noen tilbyr seg å hjelpe henne.

Greta forteller om gleden når hennes vaskehjelp tar seg tid til en prat og en kopp kaffe. Hun savner en drosjesjåfør som kan slå av en prat. En hjemmehjelp som spør hvordan hun har det. Et bibliotek å stikke innom. Det er ikke store krav hun stiller, 88-åringen. Selv om det er vondt å lese, så er hennes sterke historie også viktig for å åpne våre øyne mot at det flere rundt oss som trenger sine medmennesker.

Vil løse seg. Jeg tror at Greta Arnesdatter Munkvold setter ord på noe som er mer vanlig enn vi ønsker å innrømme. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2015 forteller oss at 16 prosent av Norges befolkning oppgir at de enten er litt, ganske mye eller mye plaget av en følelse av ensomhet. Isolasjon og ensomhet er vanligere blant dem som er uføre, arbeidsledige, pensjonister og studenter enn blant dem som er yrkesaktive.

Greta klandrer ingen andre enn seg selv for å ha havnet i denne situasjonen. Jeg håper og tror at det ordner seg for 88-åringen, og at noen stiller opp og oppfyller hennes inderlige ønske om å flytte tilbake til Levanger.

(Lederkommentar i Innherred 18. juli 2019)