Innlegg

«Jeg makter ikke å akseptere den gryende høyreekstremismen som holder på å bre om seg i verden.»

Tanker rundt feiringen av Fredsdagen 8. mai

- Vi i Norge må erindre at Finnmark ble befridd av sovjetiske tropper i vinteren 1944, skriver Alv Okkenhaug. Soldatene trakk seg tilbake etter å kommer til Rustefjelbma i Tana der det er satt opp et minnesmerke. Foto: Tor Ole Ree  

Debatt

Etter feiringen av dagen i år sitter en igjen med blandede følelser. Hovedhensikten med markeringen var vel først og fremst å ære de som verden over ofret liv og helse for å kvitte seg med nazisme. Feiringen av dagen er på mange måter kommet ut av kurs. Av taler og reportasjer fikk en det inntrykk at D-dagen, invasjonen på franskekysten den 7. juni 1944, var begynnelsen til aksemaktenes nederlag, og det må ikke herske noen tvil om at det var en bragd av dimensjoner i krigshistorien.

Starten på slutten. Personlig vil jeg mene at den dagen tyskerne gikk til angrep på Sovjetunionen var begynnelsen på slutten for andre verdenskrig. Datoen er 22 juni 1941, og vinteren 1941-42 ble et av krigens avgjørende vendepunkt. Det viste seg at etter hvert som sovjetborgerne fikk samlet seg til motangrep, stoppet hellet for nazi-armeer som møtte likeverdige motstandere. Bare 8 kilometer fra Moskva truet tyskerne byen med store troppestyrker men måtte se seg slått. Det største nederlaget fikk de ved Stalingrad. Den sovjetiske motstanden ble i ettertid benevnt som «Den andre verdenskrig sitt mirakel.»

  Foto: Roger Rein

 

Vinteren på tysk side; ca.1.250.000 mann i drepte, sårede og fanger. 5000 fly, 9000 stridsvogner og 20 000 kanoner. Soldater og offiserer i eliteklassen havnet i sovjetiske fangeleire i hopetall med alt det innebar. Neste spiker i kista ble slaget ved Kursk i juli 1943. Begge parter hadde enorme tap, men tyskerne led den skjebne å kunngjøre i aviser og banner om tyskernes seierrike tilbaketog. I den skaren hørte deltakere fra andre nasjoner som Romania, Bulgaria, Slovakia, Italia og også Finnland som led betydelige tap.

Siste nytt - nå på nett. På Hjemmefrontmuseet, Rustkammeret i Trondheim finnes to innbundet, komplette eksemplarer av en illegal avis som kom ut hver eneste dag fra 1.1 1943 til 8.5. 1945. (unntatt 5 dager da redaktøren måtte gå i dekning.) Avisen bar navnet «Siste Nytt» og er nå lagt ut på nettet. I begynnelsen var opplaget på i underkant av 8-10 eksemplarer da den ble skrevet på skrivemaskin med blåpapir mellomlegg. Det økte på i antall etterhvert, det samme gjorde de impliserte. To personer arbeidet sammen hele tiden.

Flere minnesteiner med denne teksten er satt opp i Tana. 

I siste nr. 8 mai 1945 presenteres Francis Bennett som redaktør, setter, trykker og bud. En student ved NTH, Johan Hygen, er hans trofaste medhjelper på alle felter i virksomheten. Francis lyttet på nyhetssendingene fra London og avfattet i korthet, men som viser den stadige endringen og heldigvis i riktig retning for Sovjet og Vestmaktene. Ved store endringer her tegner Francis på kart oversiktskart. Dager og måneder går og avstanden til den tyske grensen skrumper inn til stor tilfredshet for de som informeres.

En ting skal vi merke oss; På Balkan vokser det smått om senn en motstand mot det tyske barbariet, det blir lagt merke til. Et sted fra Winston Churchills 2. Verdenskrig skriver han: (... etter hukommelsen) "… Det er betenkelig, nu binder Tito med sine partisaner nesten flere tyske divisjoner enn hele den amerikanske og engelske hær til sammen ..."

Hvis vi ser på kart som er tegnet inn av fronten mellom Sovjet og Tyskland av krigs-scenariet var 7.6 1944 D-dagen. En ser de enorme områdene som er tilbakelagt av angriperne sovjetiske i retning av Tysklands grenser.Den 6.06 sender General Eisenhower et opprop hvor det heter at nå skal Europa befris fra nazityranniet, og at hele planen er lagt i samarbeid med russerne.

7.06: Russernes kommentarer til invasjonen går ut på at store armeer er nå på mars for å møtes fra øst til vest i Berlin. Den 27.09 i 1944 telegraferte Winston Churchill til Josef Stalin blant: " … jeg vil benytte anledningen til å gjenta i Underhuset i morgen hva jeg har uttalt tidligere, at det er den russiske hær som har tatt knekken på den tyske militærmaskin, og at det er den som for øyeblikket holder den langt største del av fienden bundet på sin front."

Befolkningen fra det tidligere Sovjetunionen og de øvrige som er nevnt har all grunn til å føle en evig stolthet over sin innsats, og vi i Norge må erindre at Finnmark ble befridd av sovjetiske tropper i vinteren 1944. Oppi det hele må en nevne den innsatsen som mannskapene på alle de båtene i konvoi som skaffet verdifull last av våpen og alt annet utstyr fra USA til Sovjet.

Det Beste. Fra 1946 kom det først nr. av «Readers' Digest», på norsk «Det Beste» ut.

Etter å ha lest det første, ble jeg fascinert av innholdet. De tok tak i ting som var på tur inn i tiden, data, telefoni og lignende. Hendelser fra krigen ble behandlet - slik som tungtvannsaksjonen osv. Noen «drypp» i negativ retning mot Sovjet var til å leve med, selv om en stusset ved innholdet. Noe var kanskje berettiget også.

Jeg valgte å abonnere på tidsskriftet, samlet og fikk de sågar innbundet ved årets slutt. Etter hvert forsto jeg at det var et målrettet fokus og angrep på sosialisme og planøkonomi. Det var ikke et eneste nummer uten du fant en artikkel i den retning.

Slagside fantes også i serien om «Krigens største bragder», der det var skildret heltebegivenheter utført av vestallierte personer. Det hendte at «heltedåder» utført fra aksemaktenes sider fant plass der. Én ting manglet; det fantes ikke et eksempel på at ting av bragd utført fra sovjetisk side fikk plass. Bare negativ omtale. Min oppfatning gikk i en retning; Dette er et amerikansk propaganda-skrift. Den ble styrket etter som Korea og senere Vietnamkrigen fikk sine verste utslag. Forholdet til bladet fikk til slutt sitt opphør i mine «samlinger».

Barbariet. Tilbake til 8. mai 1945. Glede over at barbariet er overvunnet er stor hos de aller fleste. Mange klarer ikke å glede seg. De venter i uvisse på noen av sine som ikke er kommet hjem fra opphold i fangeleirer. Andre sliter med opplevelser fra grufulle hendelser i kontakten med sadistiske nazister i perioder. Etter hvert kommer det ut litteratur som forteller om så brutale forhold at en ikke skulle tru at dette har hendt i vår tid og siviliserte verden. I 1946 kom tre bøker «Fra dag til dag» av Odd Nansen, sønnen til Fritjof Nansen ut. De skildrer forhold i tyske fangeleirer som er så hinsides alle medmenneskelige oppfatningsevner. Andre opplysninger siver inn fra øyevitner som en ikke kan forstå. Hver dag kjørte det inn fullpakkede tog med fanger i alle aldre, som går rett fra toget og inn for å bli gasset ihjel og deretter havner i kremasjonsovner. Dette skjedde i Auschwitz.Det er bevist at 6 millioner jøder ender sine dager på slike måter, voksne som barn. Det er så mye av grusomheter en kan trekke fram, men overlater til hver enkelt å dvele litt og tenke seg i disse individers sted. Avslutningen av det en trudde var nazistenes endelige nederlag burde ene og alene være viet på dagen 8.mai. Andre begivenhet bør finne andre passe datoer.

Gryende ekstremisme. Jeg makter ikke å akseptere den gryende høyreekstremismen som holder på å bre om seg i verden. Den må bekjempes med ånd, og eliten derfra må steppe inn med full tyngde. Folk på flukt fra helt umenneskelige forhold blir hindret fra å komme i trygghet i form av lover og stengsler, i stedet for å gå sammen i humanismes ånd og finne brukbare løsninger for å berge flest mulig liv. Hvor mange tusen som er druknet i Middelhavet er det vel ingen sikre tall på. I USA strever sjefen sjøl med bygging av gjerder for milliarder og skiller barn fra foreldre. Når galskapen har nådd sin ende blir det et stort problem med å klare å gjenforene de som er skilt. Det mangler ikke eksempler på grusomheter som blir avdekket via media, men bryr vi oss?

Når det i tillegg kommer noen sleivspark fra folk i Regjering før 8.mai og attpåtil i tale på selve dagen rettet mot sosialismen, der ord på dagen burde virke lindrende, svir!

I humanismens ånd vil vi ikke ha det slik.

Alv Okkenhaug

2016 Frogner