Innlegg Torbjørn Tanem

Er debatt om «skam» et sidespor? Jeg mener det, til en viss grad.

Logobilde Torbjørn Tanem 

Debatt

Per Anders Folladal har skrevet et interessant innlegg i Innherred hvor han advarer mot at befolkningen påføres skamfølelse. Dette spesifikt knyttet til grisehold, kjøttforbruk og flytransport. Forfatteren anerkjenner at vi lever i en tidsepoke hvor vi er nødt til å forholde oss til kollektive klimaproblemer, samt at god dyrevelferd må være påbudt innen landbruket. Om dette, de viktigste prinsippene, er vi enige.


Så kommer vi til det problematiske begrepet «skam». Folladal advarer mot en bestemt samfunnsskadelig form for skam. Dette eksemplifiseres med kirkens og mørkemannveldets tidligere grep om befolkningen. Dernest kommer det fram i innlegget at det også eksisterer en mer høyverdig og «oppdragende» form for skam. Dette billedliggjort via forfatterens gammeltante, som hadde irettesatt ham for å stjele jordbær.

Jeg er enig i at det kan finnes gode og dårlige former for skam. Men hvem definerer hva som er hva? Er skam påført befolkningen av myndigheter og maktinstanser automatisk en dårlig avart? Hva ville vi sagt til politikere for sytti år siden som hadde refset befolkningen for at kvinner manglet muligheter for utdannelse og for at homofile ble diskriminert? Dilemmaet ved alle slike eksempler, både da og nå, er at det er vankelig å vurdere hvor mye ansvar enkeltindivider skal pålegges for å utøve atferd som de fra fødselen av er sosialisert inn i. Men historien har også utallige eksempler på at kollektive gode forandringer skjer ved at enkeltpersoner og grupperinger går foran og kritiserer det vedtatte.

Hvilke enkeltindivider er istand til å påføre oss den gode og oppdragende skammen? Hvem er de viktige gammeltantene? Dreier dette seg om folk som har levd det «virkelige» livet? F.eks gjennom å ha vært bosatt i nærheten av fjøslukt. Eller kan det også være «ekstremister» som , tildels, bor i byer, og som drives av oppriktig bekymring for dyrehelse og miljøproblemer? Svarene på dette avhenger mye av enkeltpersoners tilhørighet og holdninger som mottakere. Av hvilke mennesker vi har internalisert og valgt som rettledere.

Undertegnede sliter med en viss skam. Jeg har spist i overkant mye kjøtt, og jeg har vært på mange flyreiser, uten å ha reflektert over annet enn avgangstider og billettpriser. Jeg har valgt denne skammen selv, og bestemmer selv om jeg vil beholde den.

Er debatt om «skam» et sidespor? Jeg mener det, til en viss grad. Våre primære prosjekter bør være å løse klimaproblemer og å opprettholde god dyrevelferd i næringsvirksomhet. Sekundært å finne ut hvordan man skal klare å leve med, eller eventuelt frikjenne seg selv for, skyld og skam.

Torbjørn Tanem