«Det er i sannhet flaut å være verdaling for tida»

Debatt

I Innherred for 11. juli har S. Gilstad noen interessante betraktninger som svært mange verdalinger på yttersida av rådhusveggen vil slutte seg til. Gilstad peker bl.a. på den selvfølgelighet at brukeren er den nærmeste til å vurdere det behov som foreligger i en slik sak.

Kommuneforvaltningen i Verdal synes være av en annen oppfatning.

Saken dreier seg om en nå 77 år gammel borger som gjennom et langt yrkesliv, - ved sjeldent pliktoppfyllende og samfunnsgagnlig virke har satt seg selv istand til å legge forholdene godt tilrette for sin egen alderdom, - dette uten å belaste fellesskapet på noen som helst måte.

Stortingsmelding nr.15 (2017-2018). Borgeren har lagt sine planer for egen alderdom i samsvar med sentrale myndigheters føringer slik de fremgår av Stortingsmelding nr. 15. Meldingen er regjeringens anvisning overfor norske kommuner hva angår et reformprogram for et aldersvennlig Norge for 5-årsperioden 2019-2024, - gitt betegnelsen «Leve hele livet».

«Nasjonalt program for et aldersvennlig Norge» har 5 hovedelementer.

Allerede i programmets Punkt 1 konstateres, - sitat:

1. Planlegg egen alderdom.

I møte med de demografiske endringene blir det nødvendig å utfordre befolkningen til selv i større grad å ta ansvar for å planlegge for egen alderdom.

Programmet legger derfor opp til en informasjonskampanje med fokus på å:

- tilrettelegge egen bolig.

- investere i venner og sosialt nettverk.

- opprettholde best mulig funksjonsevne gjennom et aktivt liv. Sitat slutt.

En hovedintensjon i programmet er at brukermedvirkning skal tas på alvor. - Det skal sørges for at brukernes behov og ønsker blir hensyntatt og gitt gjennomslag i større grad enn tidligere.

Spørsmål nr.1, - det grunnleggende spørsmål for omsorgsforvaltningens vurdering skal følgelig være: «Hva er viktig for brukeren?»

Det er en forutsetning at norske kommuner, - Verdal kommune inklusive, - innretter sin forvaltning etter intensjonen i reformprogrammet, - og i det minste avstår fra å stikke kjepper i hjulene for framsynte, driftige borgere som legger planer for sin alderdom i samsvar med det nasjonale kvalitetsprogrammet.

Lynumsaken dreier seg ikke bare om en byggesøknads- og jordvernsak, slik det hittil i all hovedsak er gitt inntrykk av.

Det dreier seg i like stor grad om en eldreomsorgssak.

Det forhold at Verdal kommune har innsatt sin Helse- og velferdssjef som saksbehandler i siste fase av saken kan tyde på at forvaltningen har innsett dette for alvor.

Det prinsippielt interessante i saken er på hvilken måte brukerens egen solide, programmessige tilretteleggelse for egen alderdom følges opp av forvaltningen i den kommune som har det overordna ansvaret for eldreomsorgen, - Verdal kommune.

Norske borgeres rett til medbestemmelse hva angår bl.a. eldreomsorg er nedfelt i «Pasient- og brukerrettighetsloven» av 2. juli 1999.

Lovens formål er bl.a. « - å fremme tillitsforholdet mellom pasient/bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients/brukers liv, integritet og menneskeverd.» - jfr. §1-1.

«Loven gjelder for alle som oppholder seg i riket.» - jfr. §1-2.

Loven hjemler brukeren en meget stor grad av medbestemmelse over egen livssituasjon i omsorgssaker.

Kommunens omsorgstjeneste har forlengst på behørig måte innrullert brukeren i sin brukeroversikt. Det obligatoriske kartleggende og veiledende omsorgsbesøk for 75-åringer er avlagt på prisverdig måte allerede for 2 år sida.

I tillegg bør vel Helse- og velferdssjefens inntreden i saksbehandlingens siste fase være en særdeles sterk garanti for at brukerens rettigheter i et omsorgsperspektiv er vel ivaretatt ?

Er så tillitsforholdet «mellom brukeren og helse- og omsorgstjenesten» i kommunen fremmet gjennom omsorgssjefens delaktighet i saken?

Øystein Lynum  Foto: Tor Ole Ree

Og har omsorgssjefen gjennom sin befatning med saken bidratt til å «fremme brukerens sosiale trygghet og ivaretatt respekten for hans liv, integritet og menneskeverd» i samsvar med kravet i Lovens §1-1 ?

Brukerens opplevelse av omsorgstjenestens medvirkning i saken er beskrevet i lokalavisa for 4. juli.

Å bidra til å bringe en bruker til fortvilelse i den grad at det får alvorlige helsemessige konsekvenser for vedkommende kan vanskelig sies hverken å bidra til å «fremme tillitsforholdet mellom bruker og helse- og omsorgstjenesten», eller å «fremme brukerens sosiale trygghet og ivareta respekten for hans liv, integritet og menneskeverd».

Molboforvaltning av jordvern. Observatører på yttersida av rådhusveggen har spesielt merka seg ett av forslaga fra kommunens forvaltere. Forslaget går ut på at den omsøkte sandrabb-tomta tillates bebygd med gårdens store redskapshus, - dersom brukeren kan tenke seg å rive dette og gjenoppbygge det på tomta. - Den planlagte eldreboligen tillates så oppført på den ledige tomta etter redskapshuset.

Med forslaget slår forvaltningen ettertrykkelig ihjel sin egen argumentasjon for jordvern, og avslører med all mulig tydelighet for omverdenen at det ikke er jordvernet som er kommunens viktigste anliggende i denne saken.

Nivået på jordvernvilje i Verdal kommune demonstreres forøvrig for tida ettertrykkelig ved utløpet av Verdalselva, - hvor kommunen er iferd med å legge flere titalls dekar av bygdas aller beste dyrkajord under betong og asfalt.

Det er i sannhet flaut å være verdaling for tida . . . .

Tragikomisk er en betegnelse som brukes av svært mange verdalinger på yttersida av rådhusveggen for å karakterisere denne saken.

Saken bekrefter det inntrykk mange sitter med, - at når det gjelder omsorgs- og brukermedvirkningsaker synes Verdal kommune å ha en tilbøyelighet til å gå sine egne veier uavhengig av overordnede retningslinjer.

«Helsehussaken» og fylkesmannstilsynssaken fra 2018 er andre eksempler.

Lynumsakens prinsippielle sider burde være interessant for flere aktuelle aktører som befatter seg med spørsmål knytta til eldreomsorg.

Som observatør på sidelina finner jeg for min del grunn til å stille følgende spørsmål:

Fylkesmannen har uttalt seg om den jordvernmessige sida av saken, - og ved det ivaretatt Det offentliges interesser.

Er tida moden for at fylkesmannen/fylkeslegen også foretar en vurdering av sakens andre viktige side, - den omsorgsmessige og brukermedvirkningsmessige sida ved saken?

Kan enkeltindividets interesser og rettigheter sies å ha blitt ivaretatt i samsvar med intensjonen i regelverket når brukeren som følge av forvaltningens saksbehandling er blitt etterlatt i en tilstand av fortvilelse i den grad at det har fått alvorlige helsemessige konsekvenser?

Og med respekt å melde: hvor har eldrerådet vært under forløpet av saken? Og hvor har brukerens egen organisasjon Verdal Pensjonistlag vært?

Johs Bjørgvik